Det var en selvsagt ting, at de første nybyggere og deres nærmeste efterfølgere maatte være selvhjulpne med det allermeste av det de behøvet til livsophold og til anvendelse i sitt arbeide paa sjø og land. Adgangen til kjøp var ikke lett, og folk var dengang ikke forvænnet i sine begreper om hvad der passet til bruk i landsens arbeidsliv. At der saagodtsom utelukkende anvændtes hjemmevirkede klær og skotøi, er ikke aa betvile. Om husgeraad av ymse slags var neppe hentet fra kjøpmannen. Kopper og kar av tre gjorde full nytte den tid. Ennu kan visst mange eldre iblant befolkningen erindre de dager, da der utelukkende anvendtes trekjørler til melken - lange rader av pent forarbeidede treskaaler og bunker hvori melken blei silet op. Ikke var melkefate av krus og stentøi kommet ibruk, ikke kjennte man avkjølingsmetoden - og ett vidunder som separatoren var dengang ikke undfanget i noe menneskes hjerne. Vi som lever under saa langt mere utviklede forhold, er kanskje mest tilbøielige til med noe sterk selvfølelse aa skjenke disse vore forgjengere en medlidende og kanskje ikke alltid helt forstaaelsfull tanke. Likevel kunde det vel neppe skade, om man vilde stanse litt og overveie om det nu er saa sikkert, at det man i vor tid priser som fremskritt og kulturel utvikling ogsaa i virkeligheten har ført bare godt med sig. Her er dog ikke stedet til aa anstille betraktninger derover.

     At selvhjulpenheten og "nævenyttighet" hos baade kvinner og menn i medfør av saadanne forhold maatte baade befeste sig og utvikles var ganske naturlig. Der er bare det aa beklage, at med den nyere tids forandrede forhold med kjøpevarer av snart sagt ethvert slags istedetfor hjemmelagede ting, er der oftest i ren uforstand kastet forakt over allt som gammelt var. Saa nu maa det nærmest betegnes som en sjeldenhet aa finne bruksgjenstander eller husfildssaker som med pietet for deres elde og for fedrenes arbeid er tatt vare paa og i behold.

     Om befolkningens duelighet og evne til selvhjulpenhet er i ett serskilt avsnitt inntatt hvad sogneprest Bruun omkring 1865 skriver.

     Den bekjennte folkeskribent Eilert Sund har i sin bok "Husfilden i Norge" ogsaa litt om Balsfjord, hvor han bl. a. anfører, at sogneprest Bruun i en beretning om disse forhold "blant Andet ytrer at han ikke havde været længe i Bygden, før han blev opmerksom paa, at Folk her i Almindelighed ere selvhjulpne i langt høiere Grad end hvor han var kjendt sydpaa i Landet. Paa Grund af Folketomheden kan det lidet lønne sig for Haandværkere at sætte sig ned her, og formedelst Mangelen paa Handværkere maa Indbyggerne øve sig i forefaldende Arbeider selv. Men følgende lille Exempel viser, at man gjør sine Sager godt. De større Baade kjøbes almindelig i Lofoten av Ranværinger. Seil kjøbes imidlertid ikke med Baadene; men som oftest arbeider Enhver Seil til sin Baad. At arbeide et Seil ansees sydpaa for en ikke liden Kunst; i en Fjordbygd, hvor jer er kjendt sydpaa, maatte man til et andet Præstegjeld for at faa sine Seil arbeidede. Og dog er de selvgjorte Seil baade godt skaarne og noksaa pent arbeidede".

     Det var dog ikke uten unntakelse saa som anført av hr. Bruun, at de større baater kjøptes fra Ranen. Av smaabaater bygdes i den eldre tid alle innen bygden. Og baade før og efter Bruuns ophold i Balsfjord var der ikke saa faa av større baater - inntil smaa fembøringer - som var "heimbygde"). Fra gammel tid har der vært tildels rett dyktige baatbyggere. Henrik Larsen Skjæret var endog tillike jægtebygger og likesaa Kristen Pederson Lodbugt. Av andre baatbyggere kan nevnes Jernberg Pedersen Lodbugt. Villum Olsen Malangseidet (hans baater var oftest ikke av de peneste), Søren Hansen Tennes, Nils Olsen Sjaanes, Ole Larsen Langnesør og Henrik Aas Hamnes, Skjønt disse "balsfjordbaater" ikke alltid var saa "sjøvakre" som de fine ranværingsbaater, var de dog i almindelighet meget gode sjøbaater og meget solid bygget**). Blant baatbyggerne maa ikke glemmes Nils Hansen Labugt, som foruten fembøringer ogsaa har bygget flere dekkede kuttere og skøiter. Og endelig kan nevnes som de yngste i faget brødrene Meyer og Lorents Olsen Tennes som ogsaa har levert flere dekskuttere***). Det bemerkelsesverdigste ved alle opregnede er, at de allesammen er "sjøllærte", har ikke vært i noen lære.

     Mens baatbyggerhaandverket er gaat tilbake - vesentlig paa grunn av den lette og billigere adgang til baatkjøp fra Rana og Salten - er dog den mannlige befolknings duelighet neppe blet mindre. Det mest utpregede er tømmermannshaandverket, som med tildels stor dyktighet - skjønt "sjøllært" - drives av mange baade innen bygden og ikke sjelden utenbygds. Ved de veianlegg som i aarrekker har foregaat har mange faat en god opøvelse baade til jordarbeid og som graastensmurere, og adskillige har derigjennem naadd til aa bli formenn for lagene ved vianlegg.

     Angaaende den egentlige husflid tør der for den mannlige befolknings vedkommende ikke uttales ros, skjønt der paa omraadede ennu viser sig meget av ferdighet og selvhjulpenhet. Om hvorvidt den kvinnelige del av befolkningen har i tidens løp formaadd aa bevare og utvikle sin dyktighet i det almindelige arbeidsliv, tør nærværende forfatter ikke uttale noen dom. Meget tyder paa, at husfliden har tapt terreng - er fortrengt av tilsynelatende billige og "finere" ting av ofte utenlandsk fabriktilvirkning. De nu saa lette samferdselsforhold og paavirkningen derigjennem fra bylivet i klædragt og øvrige livsvaner har øiensynlig gitt mange avsmak for det jevne og "grovere" arbeid paa bondegaardene. Man kan visst uten aa gaa sannheten forbi paastaa, at like sjelden det for 50-60 aar siden var aa se bygdefolk klædd i annet enn hjemmevirkede klær og fottøi, like sjelden er det nu aa se annet enn kjøpetøier og alskens fremmed tilvirkning i klædrakt.

     Om husfliden skriver lensm. Berge i 1851. "Denne innsnker sig til at i enhver Familie tilvirkes de fornødne Klæder af uldne og Skind-Varer samt forarbeides de fleste til de forskjellige Næringsdrifter fornødne Redskaber. Forsaavidt kan man sige, at Husfliden er gaaet fremad, som der nu neppe findes en Familie i Thinglauget hvor saadan Tilvirkning ikke findes, hvorimod det for 5 Aar siden især i den nordlige Deel af Distriktet skal have været Tilfælde, at ikke enhver Familie tilvirkede hvad de behøvede til Klæder".

     Angaaende den voksne befolknings erhvervsforhold utviser folketellingsstatistikken:

     Sammenligner man tallene for enkelte grupper for de forskjellige aar, synes de aa gi grunn til tvil om tallenes riktighet. I saa henseende er aa bemerke, at det alltid i noen grad avhenger av dens skjøn som utfører tellingen, til hvilken erhvervsgruppe en person blir aa henføre. Derved kan der for de forskjellige tellingsaar fremkomme unøiaktige resultater.

     Serskilt statisktik for Balsfjord er ikke optatt før 1865.

     I 1920 var der blant haandverkerne en kvinnelig. Saavidt kjennskap haes, drev dog neppe alle de i dette opførte 34 haandverk som eneerhverv.

--------------------