Den første egentlige lov om fattigvesenet blei gitt i 1845. Før den tid hadde der like fra middelalderen raadd tildels meget uensartede forordninger m. h. t. forsørgelsen av fattige og trengende. Denne forsorg var i den katolske tid vesentlig unnerlagt kirken. Foruten det som ydedes de fattige ved endel av kirkenes tiendeinntekter, var allerede dengang legdsvesenet benyttet. Dette bestod i at den trengende som ikke hadde slektninger, der kunde forsørge ham, skulde flyttes fra gaard til gaard og saaledes unnerholdes vekselvis av samtlige jordbrukere. Omkring mitten av det attende aarhundre blei organisasjonen av fattigvesenet noe fastere, samtidig med utførligere bestemmelser om tilveiebringelsen av de til fattighjelpen fornødne midler. Inntektene bestod dels i bøter for visse slags mindre forseelser, diversen avgifter, frivillige gaver og efterhvert ogsaa i skatt, som serlig utskrevs paa dem som ikke hadde legdshold. For hvert stift hadde stiftsdireksjonen overtilsynet, men ordningen var ikke ens i alle stifter. I hvert prestegjeld paa landet skulde der være en fattigkommission som bestod av presten, dennes medhjelpere, lensmannen og ettpar av øvrigheten opnevnte menn. Fattigkommissionen skulde forvalte den for hvert prestegjeld serskilte fattigkasse, hvis revision var unnerlagt stiftsdireksjonen. Fattigskatten, som i tidens løp kom til aa hvile paa alle befolkningslag, da bøter og frivillige gaver m. v. ikke lenger fyllte behovet, blei i fornødent fall inndrevet ved tvang. En kongelig forordning av 1741, som i det vesentlige var grunnlaget for fattigvesenets ordning inntil loven av 1845, gjorde det til plikt for fattigkommissionen aa hjelpe alle virkelig trengende og i den anledning anstille unnersøkelser i sitt distrikt.

     Av de angaaende Tromsø prestegjeld tilgjengelige oplysninger fremgaar det, at der for denne gren av den kommunale bestyrelse og forvaltning allerede tidlig ble utvist langt større omsorg enn f. eks. skolevesenet. Av det som foran er anført om budsjettene for prestegjeldet ser man at fattigkassen utgjør det alt overveiende av det utlignede. Derav kan dog ikke sluttes, at der dengang sammenlignet med nutiden skulde være forholdsvis saa store fattigbyrder. Ulikheten mot forholdet nu er klarlig nokk det, at hverken unnervisningsvæsenet, kommunikasjonene eller andre av de bevilgninger som nu utgjør det meste av budsjettene, dengang anda hadde meldt sig med sine sterke krav.

     Samtidig bestemtes antallet av medlemmer i fattigkommissionen til 6, hvorav for Balsfjord valgtes 2, nemlig Hans P. Nilsen Svartnes og Hans Lokkert Nilsen - som altsaa var de første kommunevalgte fattigkommisionsmedlemmer for Balsfjord.

     I representantmøte 14/4 1847 bemyndigedes "Fattigkommissionen til indtil Videre og efter dens nærmere Foranstaltning at forsørge de Fattige ved at lægge dem i Lægd forsaavidt den Fattige kan føres fra Sted til andet". Ordningen med "lægdekaller" og "lægdekjerringer" har saaledes, saavidt skjønnes, ikke tidligere vært anvendt i prestegjeldet*).

     Prestegjeldets deling medførte at der ogsaa maatte treffes bestemmelser m. h. t. saavel skole- som fattigvæsen. Angaaende dette blei der i representantmøte 17/4 1854 fattet følgende beslutning:

     "1. Delingen skal forsøges iværksat saaledes, at Mallangens Sogn overtager 2/10 Dele af den nuværende Fattigbyrde, Balsfjorden 3/10 Dele. Overensstemmende hermed bleve følgende Fattige henlagte: a) til Mallangens Distrikt: (14 navngitte personer), b) til Balsfjordens Distrikt: (18 personer), c) til Tromsø Sogn: (28 personer).

     2. Fattigvæsenets muligens havende contante Beholdninger ved indeværende aars Udgang saavelsom Fattigkassens Gjæld deles mellem de trende Distrikter efter det ovenanførte Forhold - Skolecassens Beholdning efter Matriculskylden.

     3. Det overdrages til Skolecommisionen at regulere Skoleroderne saaledes, at ingen Rode kommer til at henhøre under 2 af de nye Fattigdistrikter".

     Det ser imidlertid ut som at denne beslutning har unnergaat noen endring, idet der i formannskapsmøte 3/3 1857 ses anført: "Eenstemmig antages at Fattiglemmerne i Tromsøsundet, Balsfjorden og Malangen deles efter Hjemstavn da vedkommende Fattiglem faldt Kassen til Byrde. Fattigkassens fordringer og Forpligtelser (hele Kassabeholdningen) skal deles efter Forholdstallet 5 for Tromsøsundet og 6 for Balsfjorden og Malangen. Skolekassens Fordringer og Forpligtelser samt Kassebeholdning deles efter Matrikulskylden saaledes at 5 Dele tilfalde Balsfjorden og Malangen og 4 Dele Tromsøsundet. Communekassen deles efter samme Forhold som Fattigkassen".

     Som nevnt annetsteds i boken var fra 1858 til 1872 de kommunale anliggender for Balsfjord og Malangen ikke helt adskilte. Oplysninger om fattigvesenet kan for dette tidsrum saaledes ikke skaffes serskilt for Balsfjord. I hele prestegjeldet var det i 1866 64 fattigunderstøttede, foruten bipersoner, derav fullstendig forsørgede 28, delvis forsørgede 36. Av de fullt forsørgede var 12 legslemmer og 16 fast bortsatte, av de siste 11 voksne og 5 barn. For de voksne var gjennemsnitsbetalingen 24 spd., og for barn 8-14 spd. aarlig.

     Sogneprest Bruun - selvskreven ordförer i fattigkommissionen - skriver ved den tid bl. a. : "Af de for en Del forsørgede ere Mange saadanne, som ere hjulpne med Laan af Mel eller Penge, dels fattige Fiskere, der uden saadant Laan ikke vilde kunne forlade Hjemmet og rejse paa Fiske, dels andre Fattige, der have faaet saadan bistand for at kunne hjælpe sig igjennem den haardeste Vinter. Ved saadanne Laan aar efter aar, der for en stor Del dels ikke i ret Tid betales tilbage, har Fattigkassen faaet en edestaaende Kapital af 363 Spd., hvoraf i 1866 omtrent 70 spd.

     For en Del har saadan Trang, der maa avhjælpes ved Laan i Vinterens Løb, sin Grund i Mangel paa Omtanke og Forsynlighed fra Høsten, og dertil bidrager vel for en del, at man har Fattigkassen at ty til i Baghaanden. Adskillige af de herhen hørende Fattige vilde kunne hjælpe sig uden Understøttelse, naar de om Høsten solgte nogle af de for mange Kreaturer, de satte ind, og derfor kjøpte Mel. Derved vilde de ogsaa om Vaaren have friere Hænder".

     I det nysnevnte tidsrum steg fattigskatten ikke. Den var i 1861 650 spd. og i 1871 600 spd., mens den i mellemliggende aar tildels endog var betydelig lavere. Kun i 1870 var den høiere, nemlig 800 spd.

     For femaaret 1871-76 var fattigskatten for Balsfjord gjennemsnitlig 237 spd.

     Fattigvesenet budsjetterte utgifter i tiden derefter er anført under avsnittet budsjetter m. v.

     Antallet av fattige med fast unnerstøttelse har ikke steget i samme eller sterkere forhold enn befolkningstilveksten. Mens der i 1854 var 18 fast unnerstøttede personer, i 1874 11, i 1884 18 og i 1894 25, var antallet i 1901 36, i 1906 22, 1911 24, 1914 20, 1919 22 og i 1924 21 personer**).