At kravet paa veier eller behovet for saadanne lenger ikke meldte sig er forklarlig nokk, naar man erindrer at fiskeriet og ferdselen paa sjøen utgjorde det overveiende av det som hørte med til folkets beskjeftigelse - ogsaa for mange av dem som bodde langt oppe fra sjøen. Som ett bevis for den dengang raadende forstaaelse og datidens fremtidssyn paa veispørsmaalet skal hitsettes fra formannskapsmøte 4. mai 1841:

     "I Anledning af Circuläre fra Commissionen til Revision af Matrikuleringen, hvori forlangtes Formandskabets Erkläring besluttedes at meddele: Formandskabet kan ikke andet end väre af den Formening, at Nordlands Amts og Tromsö og Senjens Fogderiers Matrikulskyld ikke bör väre belastet med at deltage i Omkostningerne ved Hovedveie, da der i disse Distrikter neppe nogensinde bliver anlagt saadanne Veier, ved hvis Anlæg nogen Understøttelse kan være at vente af Rigets øvrige Dele. Skulde dette ikke kunne indrømmes, bør dog de her i Distriktet anlæggendes mindre Veier blive med Hensyn til Udgifterne at anse som Hovedveie".

     Der hengikk lange tider uten at der i kommunestyrets forhandlinger opstod veispørsmaal av større betydning. Riktignokk blei det i 1846 unner behandlingen av prestegjeldets deling av formennene fra Balsfjord uttalt villighet til oparbeidelse av vei mellem Balsfjord og Malangen av hensyn til prestens reiser; men som vi senere skal se hengikk der flere aartier før denne veistrekkning blei oparbeidet. Det første positive forslag om vei fremkom i 1857 fra sogneprest Støp, som foreslog vei oparbeidet fra kirken til sjøen og langs denne innover. Dette resulterte dog kun i en beslutning av formannskapet om aa utsette saken inntil prestegaard bygdes. Noe egentlig veianlegg kom der dog ikke istand - kun en ganske primitiv veistump fra kirken til prestegaarden blei i 1865 besluttet oparbeidet. Den skulde efter kommunestyrets bestemmelse utføres som akkordarbeid, og hver gaardbruker skulde betale 2 ort som bidrag til arbeidslønnen.

     I 1869 androg kommunestyret om undersøkelse og utstikning av vei fra Skjæret til Sjaavikør og lignende fra prestegaarden til Storsteinnes. 2. september 1873 holdt Balsfjords og Malangens herredsstyrer med amtmannen tilstede kombinert møte angaaende bevilgning m. v. til vei over eidet. Bevilgningen blei besluttet med 11 mot 10 stemmer og gikk ut paa 1/10 distriktsbidrag, hvorav 3/5 paa Balsfjord og 2/5 paa Malangen. Paa grunn av det saaledes utilstrekkelige flertal for bevilgning blei saken paany behandlet i møte 22. samme maaned og blei dengang 10 stemmer for og 10 mot bevilgning. Saken hvilte derefter inntil den i 1887 28. september fant sin avgjørelse i kombinert møte, hvor beslutningen om anlegg og bevilgning til dette enstemmig blei vedtatt med 1/5 distriktsbidrag og saaledes at hvert herred utredet de utgifter som fallt innen dets grenser. Dette anlegg kom dog først til utførelse senere enn veiene Tennes.Storstennes.Sagelvvatn og blei ferdig i 1896.

     Trangen til veier innen bygden var vaaknet og vokste raskt. I møte 22. september 1873 bevilget herredstyret med 9 mot 3 stemmer 1/10 distriktsbidrag til vei fra Skjæret om Storstennes til Sagelvvatn. I samme møte androges enstemmig om unnersøkelse og beregning av vei fra Furskognes til Lyngen og likeledes fra nedre ende av Sagelvvatn til Takvatn og Øverbygden. Beslutningen om 1/10 herredsbidrag til anlegget Skjæret-Sagelvvatn blei i møte 8. oktober 1879 forandret til 1/5 bidrag samtidig med formel vedtakelse med hensyn til vedlikehold m. v.

     Som ganske naturlig kunde være, laa der i behovet for vei mellem Storsteinnes og Sagelvvatn en saadan tyngde, at dette veistykke maatte faa forrangen til aa bli utført. Allerede i 1864 blei der i herredsstyret besluttet at ordføreren skulde unnerhandle med opsitterne ved Sagelvvatn om vedlikehold av vei efter veiloven. Noe resultat av saadan unnerhandling opnaaddes neppe. Iallfall kan intet derom oplyses. Den første beslutning om bevilgning til dette anlegg blei tatt i møte 22. september 1873 samtidig med beslutningen om vei fra Storstennes til Tennes og likesom til denne mot 1/10 herredsbidrag. Dette bidrags størrelse blei ved beslutning av herredsstyret 8. oktober 1879 forandret til 1/5 i likhet med anlegget Storstennes-Skjæret. Det gikk fremdeles noe i langdrag med anlegget. I møte 30. mai 1882 besluttet herredsstyret at veien Storstennes-Skjæret skulde staa tilbake for veien til Sagelvvatn og uttalte samtidig at sidelinje til sjøen ved Skjæret ikke tiltrengtes.

     Veien Storstennes-Sagelvvatn avlevertes som fullferdig i 1887. Til samme tid var ogsaa strekkningen Storstennes-Skjæret ferdigbygget.

     Til anlegget Skjæret-Tennes (kirken) besluttet herredsstyret i møte 3. januar 1885 at der kunde anvendes eventuelt overskud av bevilgningen til Sagelvvatn-Skjæret. Den egentlige bevilgning til Tennesveien blei gitt i møte 28. september 1887 med 1/5 herredsbidrag. Veien blei ferdig og avlevert høsten 1889.

     Kravet paa vei til Lyngen stilnet selvfølgelig ikke ved at anleggene paa den annen side av fjorden kom til utførelse. I 1877 rettede saaledes herredsstyret en forespørsel til Lyngens formannskap om hvad dette har foretatt for veianlegget og henstiller at noe gjøres og at Balsfjord formannskap blir unnerettet derom. Det gikk dog i langdrag med saken, saa der først 11. september 1888 i ett kombinert møte paa Furskognes av Balsfjords og Lyngens herredsstyrer blei vedtatt beslutning om bevilgning m. v. til anlegget. Beslutningen gikk ut paa 1/10 distriktsbidrag.

     Paa denne kant av bygden var der imidlertid opstaat ett serskilt prosjekt til lettelse av ferdselen, nemlig opførelse av bru over Tverelven ved Bomstad. Den nærmeste foranledning til dette var vanskelighetene for flyttelappenes fremkomst om vaaren i flomtiden, idet disse ved denne bru skaffedes lettvintere flyttning med rensdyrene sine. Brua skulde bygges uten tilskud av kommunen, men dens vedlikehold paahviler kommunen. Høsten 1889 blei brua som fullført overtatt av herredet. Den var i den tid en av de sjeldne paa lang hold og saaledes i förstningen en stor severdighet. Da veianlegget over til Lyngen senere kom til utförelse, gikk Bomstadbrua inn i dette, hvorved herredet for dette betydelige byggverks vedkommende spartes for sedvanlig distriktsbidrag.

     Behovet for veiforbindelse med Lyngen og likeledes fra nedre ende av Sagelvvatn opover til Takvatn og videre med tilknytning til veien i Øverbygden blei stadig sterkere. Disse to anlegg blei efter som tiden gikk, mer og mer hinannens konkurrenter. Beslutningen om Lyngsveien var som allerede nevnt fattet i 1888. Noen forhandlinger om bevilgning til Øverbygdveien fant ikke sted før i 1895, da der 26. august paa Øverli holdtes kombinert møte av Balsfjords og Maalselvs herredsstyrer. For herredene var det i denne sak noe av det viktigste aa fastholde og faa satt igjennem, at distriktsbidraget ikke maatte overstige 1/10. Som ventelig var, stillet Maalselv sig lite villig til aa overta utgifter til anlegget utenom herredets egne grenser, mens der fra Balsfjords side hevdedes, at veien var for Maalselv (Øverbygden) av saa avgjort stor betydning, at anleggsutgiftene burde bæres likt av begge herreder. Dette blei ogsaa møtets beslutning, mens derimot efter denne det sedvanlige vedlikehold skulde paahvile hvert herred innen sine grenser.

     Hvert av de to her nevnte anlegg hadde selvsagt sine forkjempere. I herredsstyremøte 1. juli 1891 forelaa saaledes en skrivelse fra opsitterne i Nordkjos til amtsformannskapet angaaende snarest mulig paabegynnelse av anlegget Balsfjord-Lyngen, hvilket herredsstyret ga sin anbefaling.

     I formannskapsmøte 8. mai 1896 forelaa en skrivelse fra amtet, med begjæring om uttalelse angaaende hvilke veianlegg innen herredet som hadde størst stemning for sig. Formannskapet fremholdt sterkt behovet for vei baade fra Sagelvvatn til Takvatn og likeledes fra Nordkjos til Lyngen. I forening dermed bragtes frem tanken om forbindelsesvei mellem den vordende Lyngsvei og veiene paa fjordens vestre side - altsaa det første offentlig fremførte krav paa "Tverlandsveien".

     Mens formannskapet saaledes tilsynelatende inntok en nærmest nøitral stilling med hensyn til det ene anleggs fortrin for det annet, la herredsstyret for dagen en innen det raadende sterk meningsforskjel om den ting. Der forelaa nemlig i møte 19. juni 1897 til uttalelse en av amtstingets veikomte opstillet 15-aarig veiplan for amtet. Med 12 mot 4 stemmer uttalte herredsstyret sig paa det sterkeste for at veien til Øverbygden - i motsettning til veikomiteens forslag - maatte ha fortrinn fremfor Lyngsveien. Der tilføiedes dog, at veiarbeid snarest burde paabegynnes, selv om Lyngsveien imot forventning skulde gaa foran.

     Der inntraadte imidlertid omstendigheter som saa aa si avgjorde i betydelig grad hele gangen i herredets veibygging og avskar den innflytelse som meningsbrytningen baade innen herredsstyret og blandt befolkningen kunde ha øvet paa denne. I 1898 slo fiskeriene meget daarlig til og tilstanden saa mistrøstig ut. For aa bøte noe paa dette ved aa skaffe folk litt arbeidsfortjeneste besluttet herredsstyret i møte 12. april aa andra til stortinget om bevilgning til straks iverksettelse av arbeid paa ett av de forestaaende veianlegg. Sjebnen var Lyngsveien gunstig, idet veidirektøren, gamle Hans Krag, var sterkt interessert for dette anlegg, mens han derimot hadde meget lite tilovers for vei ovenfor Sagelvvatn. Med den vending dette store spørsmaal saaledes tok blei der av herredsstyret i møte 3. september 1898 vedtatt for Lyngsveien endelig og fullstendig saavel med hensyn til herredsbidraget 1/10 som til vedlikehold m. v.

     I samme møte vedtokes mot 2 stemmer en for planmessigheten i den fremtidige veibygging meget betydningsfull beslutning, nemlig en varm anbefaling av at veien istedetfor fra Vollan aa legges utover til Furskognes maatte føres over Nordkjoselven til søndre side og til Sletnes som foreløbig endepunkt. Da dette var i overenstemmelse med veistyrelsens synsmaate, gikk det igjennem og arbeidet paa Lyngsveien iverksattes oveenstemmende dermed i 1899 og fullførtes i 1909 ogsaa innen Lyngen.

     Efter at saaledes retningen for denne hovedveilinje var fastslaat vedtok herredsstyret 13. oktober 1898 andragende om unnersøkelse og beregning av veiens fortsettelse fra Sletnes om Sørkjos til Storstennes. Herredsstyrets til de forskjellige tider skiftende sammensettning frembragte dog endel divergerende standpunkter m. h. t. fortrinsrett for det ene eller det annet anlegg. Angaaende vedtakelse av distriktsbidrag til anlegget Sletnes-Storstennes forelaa i 1901 henstilling fra amtsingeniøren. Herredsstyrets flertal uttalte sig imot bevilgning, idet anførtes, at det ikke ansaaes aa haste med denne, da det antokes som en given ting, at veien Hansvold-Øverbygden først maatte komme til utførelse. I 1902 var stemningen øiensynlig noe annerledes, idet der da bevilgedes 1/10 bidrag til Tverlandsveien. Denne beslutning gjentokes i 1903 samtidig med vedtak om veiens vedlikehold. Efter 2 ganges fornyet behandling i 1908 av spørsmaalet om distriktsbidragets størrelse blei der tilslut flertal for 1/5, som av amtsingeniøren foreslaat. Anlegget Sletnes-Storsteinnes utførtes i tiden 1909-1912.

      Veikravene dukket efterhvert op paa flere kanter av herredet. Paa foranledning oprindelig av opsitterne i indre Sørfjord avholdtes der i 1897 paa Laxvandbugt ett kombinert møte av Balsfjords herredsstyre og Sørfjords sognestyre angaaende veianlegg fra Naustnes til Sørstrøm (Laksvatneidet). Møtet vedtok enstemmig bevilgning av 1/10 distriktsbidrag og forøvrig de sedvanlige betingelser. Med dette veistykke er det dog ikke kommet lenger enn at det har hatt plass paa fylkets fremtidsplaner for veibygging. Delvis kan det skyldes det standpunkt Sörfjords herredsstyre i de senere aar har inntatt til dette veikrav, at det ikke har vunnet større fremgang. Mens Balsfjords herredsstyre ved flere anledninger har søkt aa faa anlegget lenger frem i rekkefølgen, har der fra Sørfjord reist sig krav paa andre kanter av dette herred med tilsidesettelse av denne veistump.

     At veikravene fremdeles var mange og stor bevises bl. a. ogsaa av en av herredsstyret i 1907 avgitt uttalelse angaaende ny veiplan for amtet. Denne uttalelse avgir tillike bevis for de innen herredsstyrets skiftende standpunkter naar det angikk opstilling av rekkefølgen for utførelsen av de forskjellige anlegg. Disse fikk i den nevnte uttalelse følgende orden: 1. Sletnes-Storsteinnes, 2. Stornes-Laksvatnbugt, 3. Sagelvvatn-Maalselv grense, . Maalselvs grense-Øvergaard (Tamokdalen), 6. Vollan-Laksvatnbugt, 7. Malangseidet-Malangens grense.

     Efter at Tverlandsvegens fullførelse nærmet sig, kunde dog anlegget Sagelvvatn-Takvatn-Maalselvs grense ikke lenger skyves tilside. 13. juni 1911 holdtes av Maalselvs og Balsfjords herredsstyrer kombinert møte paa Solli angaaende dette anlegg. Den formelle vedtakelse av distriktsbidrag, vedlikehold m. v. blei der besluttet og gikk ut paa, at det samlede kontante utlegg til anlegget skulde bæres likt av begge herreder samt at Maalselv skulde overta vedlikeholdet foruten innen herredet ogsaa 7,4 kilometer innen Balsfjords grenser. Distriktsbidraget bevilgedes med 1/10.

     I samme møte forelaa forslag om vedtakelse m. h. t. grunnavstaaelse m. v. samt vedlikehold, men ikke kommunebidrag til vei fra Takvatnets nordende til Bjørkli i Takelvdalen. Dette forslag vandt ikke flertal. Spørsmaalet behandledes paany av Balsfjords herredsstyre i 1913 og vedtokes da foruten grunnavstaaelse m. v. halvdelen av vedlikeholdet fra Takvatn til Bjørkli*).

     Arbeidet paa anlegget fra Sagelvvatn (Hansvold) opover paabegyntes i 1914.

     Da herredsstyret i 1918 skulde paany avgi uttalelse i anledning ny veiplan for amtet, blei av de fremtidige anlegg foreslaat som no. 1 Tromssunds grense-Stornes-Laksvatn-Sørfjords grense, som no. 2 Maalselvs grense i Tamokdal-Øvergaard, som no. 3 Malangseidet-Malangens grense.

     Beboerne i Tamokdal har nedigjennem tiden fremfor andre hatt det besverlig paa grunn av mangel paa veie. Unner efterfølgende avsnitt om herredsveie nevnes de smaa tiltak til forbedringer som i de senere aar er blet gjort fra beboernes side. Med den raske befolkningstilvekst i dalen kundre dog ikke behovet for vi tilfredsstilles paa den maate. Da der saa begyntes med bevilgning av staten til kolonisasjonsveie, opstod ganske selvfølgelig kravet paa saadan vei gjennem Tamokdalen. I 1920 blei strøket befaret og nermere unnersøkt av fylkesagronomen og en høiere funksjonær i Landbruksdepartementet, og dette resulterte i at disse foreslo for herredsstyret aa søke til staten om kr. 100 000.00 - foreløbig - til kolonisasjonsvei. Herredsstyret vedtok dette og bevilget 1/10 derav som herredsbidrag. Arbeidet paa anlegget tok sin begynnelse i 1923.

-----------------