Siden Balsfjord blei eget herred har følgende forandringer m. h. t. herredets utstrekkning funnet sted: Øvre og nedre Grønaas blei ved kgl. resl. 23/6 1860 henlagt fra Malangen til Balsfjord. Gaarden Kila henlaes i 1874 fra Lyngen til Balsfjord. Videre blei ved resl. 12/12 1903 gaardene Tverelvmoen, Sätermoen, Likkamo, Sæternes og Sverresvold henlagt fra Balsfjord til Maalselv.

     Det som visstnokk var den vesentlige foranledning til sistnevnte gaarders henleggelse til Maalselv var en tvist mellem kommunene, opstaat ved at der paa Tverelvmoen bodde en fattig familie, som Maalselvs fattigvesen ga unnerstøttelse og krevet refusjon fra Balsfjord fattigvesen. Som forholdet laa an mente dette sig ikke forpliktet til saadan refusjon. Det faktiske forhold var og hadde altid vært, at folkene paa Tverelvmoen hadde all sin daglige ferdsel og omgang kun med Maalselvs beboere, ja tilmed søkte skolen i Maalselv. Balsfjord ansaa sig derfor aa være i sin gode rett ved aa nekte refusjon og gikk ikke med paa ett forslag fra Maalselv om tvistemaalets avgjørelse ved voldgift. Saken gikk da til rettslig avgjørelse, og unnerettens dom gikk Balsfjord imot. Efter denne avgjørelse androg herredsstyret om utskillelse fra kommunen av disse helt fjernt liggende gaarder.

     For naturkatastrofer med ulykker og skader har bygden stort set vært nesten forskaanet, saa kun faa ulykker kan noteres. Sneskredet i Kila i 1880, som omtales nedenfor, og det paa indre Tennes i 1889, som er skildret foran i Magelssens optegnelser, var selvfølgelig rystende begivenheter. Noe lenger tilbake i tiden - omkring 1850 aarene omkom der to gutter i sneskred i fjellien overfor Sandnes (Tomasjord). Sneskred er ellers en aarviss foreteelse, men i almindelighet kun i strøk, hvor der ikke er bebyggelse.

     I 1867 gikk der i Lodbugt paa Johan Ossiassens eiendom ett stort stein- og jordskred helt nedpaa innmarken. Barna paa gaarden var oppe paa marken, og en liten pike blei ulykkeligvis tatt med i skredet og drept. Den skade som skredet foraarsaket paa eiendommen var saa betydelig, at formannskapet litt senere gjorde fogden opmerksom paa, at det vilde være fornødent av den grunn aa nedsette gaardens matrikulskyld. Noen ssadan kan dog ikke ses foretatt. Høsten 1908 inntraff der ett sterkt og langvarig regnvær, saa jorden overalt blei mer enn almindelig opbløtt. Følgen derav var, at utglidninger fant sted paa forskjellige brattlendte steder. Synnerlig nevneverdig skade derved skjedde dog kun paa Furskognes, hvor veldige masser av stein og jord raset fra høit oppe i fjellet og nedover innmarken og voldte stor skade baade paa skogen og jorden. Baade paa selve Furskognes og paa Ytregaard stod husene efter dette i fare for aa rammes av mulige efterfølgende skred, hvorfor all bebyggelse kort efter blei flyttet til tryggere steder paa begge eiendommer. Samtidig gikk der ogsaa mellem Hamnes og Jernberget ett skred som tok med sig og tildels førte paa sjøen adskillig skog. Ogsaa paa Vollan, Bomstad og Øvergaard gikk der jordskred og forvollte adskillig skade.

     Om sneskredet i Kila har Kasper Abrahamsen, bror til den omkomne Esaias Abrahamsen, velvillig nedskrevet følgende: "En forferdelig hendelse skede den 25. mars 1880, søndag aften, idet 5 menneskeliv gikk. Mannen Esaias Abrahamsen og kone Albertine og 2 sønner Jeremias og Johan samt en smaapike paa 1 aar. Guttene var henholdsvis 10 og 12 aar gamle. Alle 5 blei begravet i ett sneskred. Skredet var vel 2 kilometer bredt og løsnet i Nordfjellet, som ligger i nordvest av Øvergaard. Dets bredde strakte sig fra mittpunktet av Øvergaard og Trangen og vel til Kila. Mellem Øvergaard og Trangen brekte skredet 11 telegrafstolper. Ved Øvergaard stanset det tett bak fjøset og paa begge sider av gaarden gikk den i linje med husene. Det blaaste av nordvest en fryktelig storm i to døgn med en svær nedbør, saa det var da over 2 meter sne, og grunnen for at skredet løsnet var at stormen drev sneen i store fonner.

     Jeg var blant de første tilskuere paa ulykkesstedet. Snemassen hadde trengt sig inn gjennem vinduerne og sprengt op loftet og derved ført overdelen med, saa at den ene vegg paa huset var ført over paa den andre (husbredden). Esaias hadde sittet og holdt smaapiken paa fanget og i den stilling blei han gravet frem med en alen sne over sig død. Konen hadde staat ved gruen iferd med kokning og ved fallet av skorstenen over sig fantes hun død unner enmasse sten. De to guttene hadde vært paa loftet og stelt med sine haresnarer; de var av snemassen trykket unner taket ed cirka en halv meter sne over sig og død. En kalv hadde staat bunnet i vinnestolpen*) og som fantes levende i snemassene ca. en alen dypt. Det har vært meget sandsynlig, at hvis de folk som bodde paa den andre siden hadde unnersøkt da dem hørte skredet gikk og saa lyset blei borte paa ulyukkesstedet, at noen av de forulykkede kunde blet reddet.

     Skredet gikk klokken 8, og klokken 10 den følgende dag blei der foretatt gravning efter de omkomne. Likene var endda ikke stive, og der tintes i sneen unner der de blei lagt. Tjenestepigen Brita var i fjøset da skredet gikk; hun hørte ett fryktelig drøn og ett trykk mot fjøset, og alle kjyrene rautet i det samme. Da hun var ferdig i fjøset og skulde gaa inn, møttes hun av en veldig snemur helt mot fjøset og satte sig i en kubaas, hvor hun overnattet. Først om morgenen gikk hun til gaarden paa den andre siden, altsaa Johan Andreasen Kila. Brita var en kortfattet kvinne og tenkte ikke over hvad hun burde ha gjort den samme aften.

     Esaias hadde vært i Lyngen paa sillstengnot hele uken og var visst nylig kommet hjem, efter allt aa dømme, da han fantes i bare unnerskjorten oventil. Den eldste av guttene, Johan, var nede paa Trangen den søndag eftermiddag. Skjønt han blei forbudt aa gaa i det frygtelige vær, gikk han fra Trangen klokken halvsyv. Det saa ut som det var bestemt at hele familien skulde følges, da alle var samlet hjemme. Det var en trist dag for unnertegnede, som var den første mann sammen med Albrikt Kristiansen som foretok opgraving av saa mange lik paa ulykkesstedet".

     I den "gamle tid" med de i alle henseender primitive forhold var ganske naturlig ogsaa rettspleien i noen grad paavirket derav. Gamle Susamel har fortalt en hendelse som man vel neppe behøver aa anse for mindre trolig. Den ligger forut for den tid at forliksvesenet var kommet istand og innførte ordnede forhold paa visse omraader. Der skulde paa Berg i Tromssund være en handelsmann som het Hertel. Til ham var en mann i Nordkjosen noe skyldig. Lars Andersen paa Skjæret skulde nokk være overdradd utførelse av endel forretninger for lensmannen. Engang slulde han til mannen i Nordkjos og innkassere gjellen til Hertel. De var to mann i følge. Mannen de skulde til var ikke hjemme da de kom dit, men konen var tilstede. Noen godvillig betaling opnaaddes ikke, og mennene tok da uten videre ei ku og drog avgaarde med. Kort efter kom mannen hjem og konen kunde da berette at lensmannen hadde vært og tatt kua. Mannen satte øieblikkelig avsted og innhentet lensmannsfolkene. Efter ett basketak maatte disse gi slipp paa kua, og med uforrettet sak la mannen beholde den.

     I "Tromsø Stiftstidende" har for mange aar siden staat ett hyldningsdikt til Balsfjord. Hvem forfatteren er vites ikke, men innholdet synes passende aa kunne tjene som avslutning paa de her samlede skildringer av bygdens forhold.

------------