Han bodde paa Nordkjoselv, og døde omkring sisste hundredaarsskifte, opimot aattiaars-alderen. Han var ikke stort mer enn 2 alner høg, men tettvoksen og med et djervt aasyn. Da jeg lærte kjenne ham omkring midten av aattiaarene, var han kaarmann og ennu en forholdsvis kvikk gamling. Fikk han sig en halvmark bladtobakk, spanderte han gjerne en kopp kaffe eller to, og ga desuten tilbedste en og annen fortelling fra gamle dage, bl. a om sine mange feider med bamsen. Av disse historier har jeg desverre helt eller delvis glemt mange, og maa nu derfor bare nøie mig med et par brudstykker.

     Som smaagutt var han "gjeterpøbel" og passet kjyr, sauer og gjeter oppe i og ved Revlia. Av sin matmor fikk han en vaar et kvitt lam. Dette blei naturligvis snart hans øienstein. En dag han satt og "spelte" sig paa nuværende gaard Revas innmark, og kreaturne beitet straks oppe i lia, visste han ikke ordet av før bølingen kom farende mot ham i vetlaus redsla. Per opp og sanket sammen allt i en fart. Men da var lammet borte! Han blei staaende aa se etter det en stund. Da saa han en bjørn rusle skraa opp lia med noe kvitt i kjeften. Det var lammet. "Daa knytta e neven mot bjønnen", sa han, og lova dyrt, at det skal du faa betale naar e blir stor". Han saa ner over sig og fortsatte: "Ja, stor blei du!"

     Da han var "framvekstringspøbel", skulde han en vaardag i snøløsinga til Tjusakdalen og hente heim ei skuffel. Han hadde da faatt sig børse, og den blei selvfølgelig med. Paa heimveien kikket han over elva og bortover moene mot Revlia, og syntes da merke at der var storvildt paaferde. Rev saa i hast av sig alle klær unntaken skjorta, løftet disse og børsa over hodet og vadet over elva, satte opfor bakken og over moen hvor der spirte tett smaabjørk. Smaariset pisket stygt om leggene, og snart tok det paa aa svie, saa han maatte stoppe og faa underbuksen paa. Saa avsted igjen. Nær Revbrua fikk han se en bjørnunge. Den var lett aa komme paa skudd og blei snart feldet. Men da først blei det alvor i leiken. Bamsemor hadde hørt smellet, brummet stygt, og Per hørte det knaset i kvist og tunge skridt kom nær. Ei kule reves i hast opp av vestlomma og blei stukket i munnen for aa tygge mindre saa den kunde gli lett ner i løpet; krutt sloges umaalt i pipa, hvorpaa kula blei sluppet etter. Saa krutt i fengpanna, hanen opp, og han var ferdig til skudd. Men da var ogsaa binna saa nær at den reiste sig paa bakbeina for aa rugge bort og slutte Per i et traust favntak. I sisste øieblikk fikk han rette børsepipa mot bjørnebringa og trykke av. Binna stupte steindød. Da hørte han en klagende lyd straks bortafor. Saa ladding i hui og hast og avsted etter lyden. Den kom fra en bjørneunge, som i forskrekkelsen var krøpet opp i ei buske, og satt der og skreik etter mor si. Et velrettet skudd hentet ungen ner. Han hadde nu liggende der bamsemor med en fjorunge og en aarsunge. Det var det første avdrag han krævet for lammet sitt.

     En vaar gikk Bjørne-Per, Lille-Per, Mathis Klavesen og et par andre opp i Stordalen for aa leite etter bjørn. Heilt oppe i Stordalslia fikk de se en bjørn som ruslet der i fred og ro og rusket i sig de nye blomspirer. Lia var naken, saa det var vanskelig aa faa lurt sig paa ordentlig skuddhold uten aa skremme bamsen paa flugt. Da de ikke hadde mer dekning aa rykke frem bak skulde Bjørne-Per skyte, da det antokes at hans børse var den lengstrekkende. Da skuddet var gaatt, saa de bjørnen skvette til saa ringe sig sammen som en ball, og i strykende fart bar det nerover tett forbi skytterne. Fire børser knaldet idet den fór forbi; men bjørnen rullet videre ner paa sletta, reiste sig saa og la avgaarde over storelva og skraass ut og opover lia. Alle fem børser blei laddet, og skytterne satte etter bjørnen, idet de dels hadde sporene og dels blomerker aa gaa etter. Tilsisst fant de ham igjen i Kjempedalsaksla liggende med snuten over framlabbene mot ei enslig bjørk, og bakføttene inn under sig, - helt som død. Mathis Klavesen vilde gaa straks aa se etter hvormange kuler som hadde truffet. Men Bjørne-Per bad ham la det være; ti naar bjørnen ligger slik, er den ennu levende og ferdig til sprang. Derpaa ga Per den en hilsen i skallen. Da reis bamsen opp, tok tak i busken og vridde leggen om, seg saa overennde og var død. Det viste sig siden, at i Stordalen var bjørnen truffet bare av een kule, som hadde gaatt tvers gjennem den tett under ryggen uten aa ha rørt innvoldene.

     Dels alene og dels sammen med andre feldte Bjørne-Per i sin tid 24 bjørne med flintebørsen sin. Paa forespørsel om han ikke syntes det var dumdristig aa gaa alene paa bjørnejagt med ei slik børse, svarte han med indignasjon, at slike som hans børse, det var noe aa lite paa; men disse nye (remington) som laddes i gale enden og har løst sigte, det var bare fillegreier. Og for aa vise flintens overlegenhet, maatte han tilslutt opp paa skytebanen for aa stadfeste sine ord. Selv saa han daarlig dengang; men han lot en av skytterlagets beste skyttere skyte. Forsøket blei gjort paa 100 meter og løp bra av. Men han kom dog da til den erkjennelse, at de nye vaapen kanske ikke var saa værst heller.