Allerede i noen dage hadde snestormen raset og - saa aa si - stengt hver mann inne paa sin gaard; hvorledes sakerne stod hos venner og naboer i bygden, visste man litet om. Lørdagen, som gjerne er den dag i uken, da presten faar de fleste besøk paa sitt kontor, kom og gikk, uten at noen av menigheten hadde vist sig. Jeg hadde saaledes en usedvanlig rolig dag til aa overtenke, det Guds ord, som den følgende dag skulde bæres frem for menigheten. Og dog var jeg saa uoplagt, som nogensinne, til aa studere noen predikem; ti der var ingen rimelighet for, at kirkefolk ville komme i slikt veir og slikt føre. Nu er det slik med mig - og rimeligvis med flere prester -, at tanken paa menighetsforsamlingen, som jeg søndagen haaper aa møtes med i kirken, ofte setter mig i den beste lørdagsstemining, likesom synet av den samme menighetsforsamling naar jeg træder frem for den i kirkehuset, mangengang paa en forunderlig varmende maate gir hjertet det innhold, som det føler sig saa fattigt paa ved opbruddet til kirke, efterat søndagsmorgenen har vært tilbrakt med de straherende kontorsforretninger, som innskrivning av daapsbørn, ekteskapstillysninger m. m. Med den tanke for øie, at jeg ingen menighet fikk aa preke for, satt jeg altsaa uoplagt paa mit kontor denne lørdag og søkte aa fordype mig i søndagsteksten, Mrk. 1, 21-35. Dette ord av taksten: "Han lærte dem som den, der hadde myndighet, og ikke som de skriftkloke" senket sig dypest ned i min sjel, og resultatet av mine stille lørdagsbetraktninger blev dette, at jeg - forsaavitt noen menighetsforsamling - ville søke aa peke for den paa "Herrens myndige tale til syndere". - Efter en stormfull nat oprant endelig söndagen med samme forrykende veir; og hadde mitt haap om kirkegang värt ringe lørdag, saa var det mu emda mindre. "Det kommer til aa bli en lang søndag idag", sa jeg til min hustru, "siden det blir messefall". Vi stod ved vinduerne og speidet gjennem snetykket; men ingen kirkegjengere var aa se, ikke engang kirkesanger og kirketjener. Jo, der kom ett menneske arbeidende sig frem gjennem snedriverne. "Det maa vel være kirkesangeren som vil forhøre sig, om der skal bli kirkegang". Noe paafallende var det jo, at han gikk innom hvert et hus paa stranden for i neste øieblikk aa komme ut igjen og fortsette sin gang gjennem uveiret. Da saa den kommende omsider naadde frem til prestegaarden, viste det sig aa være hverken kirkesanger eller kirketjener, men en av bygdens lærere, der kom for aa kalle alle voksne menn paa hver gaard til aa være vidner til "Herrens myndige tale til synder" - ikke i kirkehuset, men paa ett forferdeligt ulykkessted ¾ mil inne paa stranden. Sneskredet var gaat kl. 5 om morgenen og hadde ødelagt en gaard med tilliggende husmannsplass; nu gjalt det om aa opdrive mannemakt til aa grave de forulykkede . levende eller døde ut av ruinerne. Dette var en veldig kallende røst fra Herren, veldigere enn den, som ellers om søndagene kaller fra klokken i vor beskjedne kirke. Denne kom til aa henge taus idag, - her blev "messefall"; men kirkeklokken fra Herren gjennem hans store gjerninger derinne paa ulykkestedet hadde en mektigt dragende røst. Enhver der trodde sig til aa kunne bruke en sneskuffe, var snart paa vei innefter strannen. Gid vi alle under vort arbeide idag for aa yde de forulykkede hjelp og trøst ogsaa virkelig gjennem, hvad vi der paa ulykkesstedet fikk se, maatte ha hørt og tatt til hjerte "Herrens myndige tale til syndere"; ti han gav oss en mektigere prediken idag, enn den veldigste menneskelige predikant kunne ha gitt oss den i kirkehuset. Derfor var det langtfra noe tap, at her blev "messefall".

     Eieren av den ødelagte gaard er Jørgen Andreasen Tennes. Han er selv gammel og skrøpelig med en ennu skrøpeligere hustru. ! voksen, sykelig søn, 3 voksne døtre og en liten pleiedatter. Desuten bodde i samme hus Jørgens yngre bror, Søren Andreasen med hustru. Altsaa 10 personer i dette hus. I den underliggende husmannsplass bodde en tredje bror, Hemming Andreasen. Han selv var allerede avreist til Lofotfisket; hans hustru med 7 ukonfirmerte børn var hjemme. Det viste sig her, som saa ofte, at den samme Herre, der er mektig til i ett øieblikk aa omstyrte med naturens veldige krefter ethvert menneskeverk, han er ogsaa mektig til mitt i ødeleggelsen aa holde sin frelsende haand paa underbar maate over, hvem hanvil. Av disse 18 mennesker, som alle sov i sine senge, da ulykken rammet, blev de 17 reddet. Paa Jørgen Andreasens gaard blev alle huse med unntakelse av fjøset aldeles ødelagte, paa husmannsplassen fjøset og en liten bod, mens vaaningshuset kun med innslagne vinduer og stuen fyldt med sne blev flyttet litt fra sin oprinnelige plass uten aa omstyrtes. Jørgen Andreassens søn der tillikemed flere andre laa oppe paa loftet, har fortalt mig, at han vaaknet, idet taket begynte aa rives av huset; i neste øieblikk kom han til sig selv ute paa marken i en snedrive, uten at han kan gjøre rede for, hvorledes han var kommen dit. Hans første tanke var aa se sig om efter de andre; han hørte søstrenes rop, men innsaa straks, at i den stilling, han befant sig; med natdrakt paa mitt i snemasserne, kunne han intet annet utrette enn aa løpe til nermeste gaard for aa tilkalle hjelp. Forinnen denne kom, var alle unntaken de gamle og deres lille pleiedatter ved egen hjelp kommet paa benene, noen ganske uskadte, andre noe forslaaede. Saa paabegyntes redningsarbeidet med all kraft, som var forhaanden. Man fant nogenlunde snart gamle Jørgen, men han satt imidlertid saaledes fastklemt med hodet imellem noen tømmerstokke, at det varte en tid innen man fikk ham løs, stykt forslaatt i ansigt og hode. Sin lille pleiedatter holdt han uskatt i sine arme; selv var han ved full bevisshet, og der er forhaapentlig ingen fare for hans liv. Hele 5 timer fortsattes redningsarbeidet, innen "man fant hans gamle skrøpelige hustru; hun var og blev død tross alle oplivningsforsøk, der gjordes av distriktslægen, der straks var forhaanden. Alle kreaturer blev reddet.

     Straks over middag gikk ett nytt skred litt lengre ut paa stranden uten dog aa ramme noen bolig; men ennu henger der en veldig snemasse lutende utover oppe i fjellet og truet Eilert Johannesens gaard med undergang, saa beboerne der neppe vover aa bli natten over i sitt hjem.

     Isannhet ett sørgelig syn var det, som møtte mitt øie paa skueplassen for denne ødeleggelse idag: Splintret hustømmer, planker og bord, itubrukket løsøre og husgeraad, kledningsstykker, matvarer og kreaturføde, - alt eltet sammen i en veldig snemasse. Men enn mere hjerteskjærende var det aa møte dem, hvem ulykken var rammet, og saare vanskeligt var det her aa bringe et trøstens ord. Gamle Jørgen, som var brakt hen til nermeste nabogaard, laa der paa sitt leie blodig og dypt rystet over Herrens veldige gjerning med ham og hele hans hus - rystet ved erindringen om redselsstunden, han hadde oplevd, rystet ved tanken paa den ødeleggelse, der var gaat over hans jordiske eiendom, men allermest rystet ved paa saa forferdelig og bratt en maate at være blit skilt fra henne, som han i en lang aarrekke hadde delt ondt og gott med under et samliv i kjerlighet og fred.

     Tross "messefallet" blev det ingen "lang søndag" idag. Herren har holt den beste prediken for oss og gitt oss nokk aa bestille med det rette søndagsarbeide, ti "Han taler som den der har myndighet".

     Balsfjord prestegaard 28de januar 1889.

          Nils Magelssen.

     Et oprop fra distriktslegen, husmannen, fattigkommisjonens ordfører og mig om hjelp for de skadelitte møtte megen velvilje fra mange kanter av landet, saa der kom ikke ubetydelige pengebidrag inn. Jørgen Andreassen fikk sine huse gjenopbyggd; men da der paa hans eiendom ikke fantes noe sted, der var trygt for sneskred, maate han faa sig hustomt hos en av naboerne, Kristen Karlsen Skjæret. Jørgen Andreasen døde 1895. Hans datter, Hansine, blev sittende ett par aar med bruket, der nu er kjøpt av Johan Samuel Johansen fra Bjerkhoug ved Sagelvvandet.

     Hans Mortensen var først gift med Margrethe Bergithe Ingebrigtsdtr, Ansnes, der døde 1765, senere med Ane Marie Barteusdtr. fra Ulsfjorden.

     Han satt med bruket til sin død 1893. Hans enke døde 1894. Deres søn, Ingebrigt Hansen, er den nuværende bruker.

     Kristen Hansen, der som foran nevnt, i 1814 bygslede den annen halvpart av sin fars, Hans Nilsens, bruk, var født 1791. Hans hustru, Martha, var datter av Mattis Andersen Markenes. De hadde 1 søn og 3 døtre. Sønnen døde som barn. Den eldste av døtrene, Kirsten, blev gift med Hans Lokkert Nilsen Storstennes, den annen, Hanna, med Eilert Johannesen Bomstad, den tredje med Karl Nikolaissen, der var opfostret hos Adam Hansvold.

     I ufredstiden omkring 1812 blev Kristen Hansen utkommandert for aa gjøre tjeneste som soldat paa Vardøhus. Under tjenestetiden forefalt kun det av nevneverdigt, at en engelsk orlogsmann en dag "stakk nesen saa langt forbi Vaarberget", at man fra festningen kunne se bougen av den, men heller ikke mere. Paa festningen stod man ferdige til aa gi ham en "varm hilsen"; men han trakk sig imidlertid tilbake den samme vei, han var kommen uten videre omstendigheter. Efter tjenesten kom Kristen Hansen hjem sammen med 3 andre paa en otringsbaat. De var kun daarlig blitt utrustet med mat og andre fornødenheter, saa de slet adskillig paa hjemreisen.

     Da Kristen Hansen i 1814 hadde overtatt bruket efter sin mor, maate han - for aa klare sig - ved siden av jordbruket ogsaa drive annen næring. Han hugget saaledes tømmer i Storskogens almenning og kjørte det til sjøen for siden aa selge det til Tromsø. Han blev en av bygdens mest velstaaende menn, hadde en buskap paa 10 à 12 melkekjør, 2 heste og en hel del faar. Hans hustru, der vistnok ikke var meget stor, var ett bergestrekt menneske til aa arbide. (Hun var jo ogsaa datter til en av de sterke Markeneskvæner). Paa slaattemarken gikk hun med ljaaen som en annen kar. Hennes flid og arbeidsdyktighet bidrog visstnok ogsaa for en vesentlig del til deres velstand. Hun var ogsaa stadig benyttet som fødselshjelperske i en vid krets innen sin bygd baade av høi og lav. Idenne henseende besatt hun en enestaaende dyktighet endog i vanskelige tilfelle. Eksaminerte jordmødre hadde man jo ikke i den tid. I sine siste leveaar blev hun sterkt foroverbøiet og kroket.

     Kristen Hansen var ogsaa en av sin tids mest oplyste menn av bondestanden. Han hadde stor leseferdighet og noen øvelse i skriving, skjønt han i dette sisste fag ikke hadde faat noen undervisning i skolen, som dengang for hvert barn i det høieste varte 3 dage om aaret. Enkelte aar gikk nokk for flere børns vedkommende hen uten en eneste skoledag. Han satt inne med sine medborgeres og overordnedes tillit og aktelse. Som formann fungerte han i en lang aarrekke. Efter hans forslag blev en hjelpekirkegaard anlagt paa Tennes, hvor der dengang ennu ingen kirke var. Hele Balsfjorden sognet jo til kirken paa Tromsø.

     I kirkelig henseende var han stø som faa og som saadan velkjent og avholdt av sine prester. Det var nu især gamle prost Holmboe, der aktet og holdt av ham som en kjær venn. Paa sine visitasreiser i Balsfjorden tok Holmboe stadig nattekvarter hos gamle Kristen Hansen og bevarte ham i kjær erindring til det siste. En tid efter at han hadde tatt avskjed som prest, gjorde saaledes Holmboe en reise inn til Balsfjorden for ennu engang aa treffe og tale med denne sin gamle venn. Kristen Hansen var en stor elsker av lesning og ikke minst religiøs lesning. Husandakt holdt han alltid om søndagene. Han var en ynder av sang, og hadde selv en meget god sangstemme. Interesse for Guds ord og kirkegang bevarte han til det siste. Saalenge han var saa rask og rørig, at han kunne komme til kirke, forsømte han aldrig den ting. Og det er blitt mig fortalt, at hvis presten, naar han kom til kirken, erfarte, at Kristen Hansen enda ikke var der, da ventet han med aa begynne gudstjenesten, inntil gamlingen var kommen paa sin plass. Sin aandsfriskhet og sin gode hukommelse bevarte han til sin død; men i de siste leveaar vilde føtterne ikke bære ham, saa han maatte holde sengen. Jeg glemmer aldrig engang, jeg kom til ham for aa meddele ham sakramentet. Jeg satt ved hans seng, hadde sunget en salme, holdt bønn og lest Aabenbaringens bok det 21de og 22de kapitel om det himmelske Jerusalems herlighet (- et emne, han alltidgjerne vilde tale om -). Da jeg saa med dette Guds ord som utgangspunkt vilde til aa holde skriftetale; avbrøt han mig og begynte aa fortelle om en drøm, han nylig hadde hatt. Ha hadde nemlig drømt sig inn i dette Jerusalem. Han hadde drømt om farerne og vanskeligheterne paa veien dithen, - om porten, som endelig aapnet sig for ham, - om lyshavet og herligheten, som da straalte ham imøte, og endelig, at hans gamle forutgangne far var den første, som kom ham imøte innenfor porten, rakte haandenut og ønsket ham velkommen efter. Alt dette skildret han saa varmt og saa levende, at jeg umulig kunne skjemme stemningen bort ved aa holde min fattige skriftetale bakefter, hvorfor jeg sa til ham: "Nu har du, Kristen, holdt en bedre skriftetale, enn jeg makter". Og saa absolverte jeg ham.

     Kristen Hansen satt med bruket til og med 1844, da det deltes mellem hans svigersønner Karl Nikolaisen og Eilert Johannesen, hvilke begge ydet ha kaar. Hans hustru døde 1875, han selv den 3die august 1890, 86 aar gammel.

     Karl Nikolaisens bruk er nu (1897) kjøpt av sønnen, Karl Karlsen, og har faat navnet "Karlsrud".

     Eilert Johannesens bruk er 1896 kjøpt av sønnen, Johan Eilertsen, og har faat navnet "Ryvik".

     Karl Nikolaisen lever ennu som kaarmann, mens Eilert Johannesen er død i inneværende aar.