Angaaende folkemengden har man fra den eldste tid av bebyggelsen kun faa og ufullkomne data aa støtte sig til. Ifølge J. Qvigstads oplysninger - inntatt i Haaløgminne 1923 - skulde der i Balsfjorden i 1769 være 66 familier med iallt 366 personer. Folketellingen før 1855 omfattet under ett det hele Tromsø prestegjeld. Innen dette utgjorde folkemengden i 1825 3703 personer, i 1835 4286 og i 1845 4754. Som det ses av ordførerens andragende i 1847 angaaende egen kirke for Balsfjord, anfører han deri, at den sterke tilvekst i folketal hitrørte fra at mange bosatte sig inne i fjordene og tok den forhen ubrukte jord i besittelse, hvorved økningen blev sterkere i denne del av prestegjeldet.

     Ifølge den offisielle folketelling var der i Balsfjord:

      I   1855 . . . . . . . 2034 personer

          1865 . . . . . . . 2255   "

          1875 . . . . . . . 2506   "

          1890 . . . . . . . 2881   "

          1900 . . . . . . . 3128   "

      I  1910 . . . . . . . 3420   "

          1920 . . . . . . . 3665   "

     Blant den oprinnelige innvandrede befolkning har der foruten endel "sørlendinger" rimeligvis vært en temmelig stor del lapper. Det tør endog være, at de sistnevnte maa regnes som bygdens urinnvaanere. Disse av fremmed nasjonalitet holdt nokk i det lengste mest mulig paa sine egne sedvaner og sprog, serlig ved omgangen sig imellem. Især har den lappiske befolkining gjennem mange slegtled vist sin utholdenhet i aa bevare sitt morsmaal. I den senere tid er dog fornorskningen gaatt raskere. Der gis nu vel neppe ett eneste barn av lappisk avstamning som ikke fra sine yngste aar i noen grad gjøres fortrolig med det norske maal, uaktet der dog fremdeles gis endel familjer som i sin daglige omgang anvender lappisk. Av denne grunn er der ogsaa ennu i visse strøk hvor bruken av lappisk i hjemmene volder vanskeligheter for barnas skoleundervisning.

     Angaaende nasjonalitetene utviser de offisielle folketellinger at der i 1890 skulde være 20 kvæner, hvorav to brukte norsk, og 486 lapper, av hvilke 416 brukte lappisk som talesprog. I 1920 var der 219 lapper, 67 lappekvæner og 45 kvæner*). Av lappene og lappekvænene talte 145 lappisk til daglig. Alle kvæner paa 2 nær brukte norsk som dagligsprog. Fornorsknngen blant lappene er saaledes meget merkbar.

     At antallet av lapper i løpet av de ovenanførte 30 aar er sunket med over det hjalve maa rimeligvis tilskrives en noe forskjellig tellingsmaate i de to nevnte tellingsaar. Der er sannsynligvis i 1920 tatt mindre hensyn til personenes nærmeste avstamming enn til levesett, sprog og kledrakt. For ogsaa i kledrakten er det lappiske helt avlagt. I de siste 25-30 aar har der av bygdens fastboende lapper neppe vært tilsyne en eneste finnkjerring med sin avrundede, i flere vakre farger utstyrte tophue og heller ikke en finnkall i vadmelskufte - saaledes som skikk var i eldre tid til høgtids som hverdags**)

     Flyttlappenes liv og ferden innen bygdens omraader kunde være stoff nokk til ett kapitel for sig. At disse fra meget gammel tid har hatt tilhold her i videre utstrekkning enn hvad den nulevende slekt kjenner til, er visstnok utvilsomt. I den gamle tid mens de fastboendes buplasser var faa og laa med innbyrdes lange avstande, hadde flyttelappene fritt spillerum med sine reinsdyr. De behøvde saavisst ikke aa ty til fjellet ovenom skoggrensen med dyrene, saaledes som senere. Som ett eksempel herpaa kan nevnes, at nærværende forfatters bestemor, som bodde paa Sandøyra, fortalte at der pleiet en finn ved navn Jakob Aamundsen aa "ligge paa Sandøyrhalsen". Stedet hvor han hadde sin leirplass kalles ennu "Jakob Aamundsamoen".

     Tiltross for den nære berøring disse lapper særlig i den senere tid kom i med den fastboende befolkning, har dog meget faa av dem slaat sig ned som fastboende. Efterhvert som bebyggelsen tiltok og jordbruket med fedrift utviklet sig innskrenkedes flyttelappenes raaderum. Gjennemgaaende var dog forholdet mellem disse og den faste befolkning godt, om der enn av og til opstod motsettningsforhold - fra innbyggernes side paa grunn av den ulempe reintrafikken forvoldte, særlig i havnegangene, og fra lappenes side i den senere tid formedelet de skadeserstatninger de ofte blev ilagt for skade som reinen øvet paa den dyrkede mark***). Det var den i 1882 givne felles svenske og norske lov om lappene og reindriften, som innførte regelen om lappenes erstatningsplikt for skade ved deres rein. Denne plikt i forbinnelse med andre bestemmelser voldte betydelige innskrenkning i det raaderum de svenske flyttelapper omtrent uinnskrenket tidligere hadde hatt. Siden 1922 er yderligere hele fjordens vestside (Malangshalvøen) fritatt for reinbeiting og likeledes for flyttetrafikken av mengder av rein over til Kvaløya og om høsten tilbake til Sverige.

     Ett utpreget tilfelle av uvenlig forhold mellem flyttelapperne og de fastboende skal her omtales. Det var i Tamokdalen i 1873. Lappene optraadte meget aggresivt - syntes vel at nybyggerne deroppe tok landet fra dem. Ved en leilighet viste de en saa truende adferd mot en ung mann Albrigt Jensen, at han for aa verge sig maatte avfyre ett haglskudd mot en lapp. Skuddet ramte uheldigvis saaledes at lappen døde derav. Mannen idømtes for sin handling 15 dages vand- og brødstraf - en efter den tids rettspraksis mild dom, som begrunnedes med at han ansaaes aa ha handlet i selvforsvar - nødverge. Av frykt for senere hevn fra lappene utvandret mannen kort efter til Amerika.

     Som ett bidrag til skildring av flyttelappenes liv innen bygden er fra Andr. Andreassen, Malangseidet mottat følgende:

     "I over hundre aar har Malangshalvøen hatt svenske flyttelapper til sommergjester. Imidlertid blev det dem nektet ifølge reinbeiteoverenskomsten aa ta ophold paa Malangshalvøen efter 1822. Dog gaar det nokk enda mange aar før at dem helt kan la være aa reise til Malangseidet, hvor den fornemste stasjon har vært alle disse aar. Ifjor kom dem. Og iaar har gamle "Nils NNikolai" og gamle "Raida Elen" begge pliktro avlagt sine visitter. Raida Elen er nu 80 aar gammel. Jeg sa engang med drengen hennes, at "Ellemor" som hun i daglig tale kalles, var saa vant med aa reise til Malangseidet, at hun kom nokk til aa reise hit efter at hun "jamas" (død). "Aa jo, det kan nokk hende dett" svarte han, "men alle her kjenner jo "Ellemor", saa ingen behøver reddes henne enten hun er levende eller død". Imorgen reiser hun herfra. Kanskje for siste gang! Kunde jeg ha faatt henne til aa fortalt endel av sine oplevelser fra alle disse aar hun har flyttet hit, kunde det nokk ha vært mangen interessant stubbe. - De svenske flyttelapper var næsten den eneste adspredelse og begivenhet her paa Malangseidet i mange lange tider. Naar dem om sommeren kom reisende fra Nordkjosbotn eller Storstennes med dampskipet, var det ett liv og rørsel, som mange gange virkelig var av interesse aa se paa. En 18-20 familjer med allt utstyr for en 2 maaneds ophold her. Og allt deres innbo og løsøre pakket i "børrer" ikke tyngre enn 15 a 20 kilo, saa det blev jamen mange "børrer". Likedan var det naar dem skulde til aa flytte. Da var vel antallet pakkenelliker ennda flere, for da var der innkjøpt proviant for turen til dem kom sig over grensen. Det var mel, kaffe og sukker og mens samlaget var aapent til fritt salg ikke aa forglemme !Jamaika Trom". Mangen flaske var omhyggelig pakket og stukket godt tilrettes i sauskinns mel- eller kaffesekken. Brennevin har alltid de lapper som laa her vært glad i. Naar de en sommerdag kom med dampskibet fulle og galne fra Tromsø var det ett syn som vel ikke alltid var av de beste aa se. Fallt i sjøen gjorde ofte flere under espederingen av skibet, men heldigvis fløt dem alltid paa "moidden". Kom sig paa land og sovnet av paa fjera, saa sjøen holdt paa aa ta dem naar floen kom. var ingen sjeldenhet. Jeg husker en dag der kom en finn inn paa kjøkkenet og bad om aa faa tørket noen sirupskaker. Vi spurte om hvordan dem var blet vaate. "Aa di skjønne no sjøl. Æg somna paa fjera og floa kom og holdte paa aa ta baade meg og kakesekken" var hans svar. Ikke alletider gikk det bare fredelig til heller. Jeg husker en søndag ett radikalt slagsmaal mellem to lapper. Begge var de nokksaa fulle. Da gikk det villt for sig. Da vi vilde forsøke aa skille dem ad, bad en annen finn som stod og saa paa: "Aa la dem berre holde paa; dem har saa god tid". Tilslutt fikk da den sterkeste anbrakt sin motstander sittende mot sylmuren under en stue. Saa tok han ham om hodet og dasket ham med bakhodet mot de tildels noksaa skarpe stene i muren, saa lenge til at bakhodet var bare i blod. Gutten besvimte og da var slaget omme. Heldigvis var der en sykesøster forhaanden, saa han blev tatt godt vare paa og fikk ligge hos oss. Hans mor kom en stund efter og spurte efter sin "Jaahannes". Da hun fikk se ham i slik forfatning knepte hun sine hender og satte sig andaktsfullt til aa synge en salme, visstnokk en begrædelses salme over sin villfarne søn. Mange var ogsaa de turer som lensmannen eller hans betjente i sommerens løp maatte gjøre i anleding reinskade og naar hundene begynte aa dræpe sauene paa fjellet. Reinskaden maate lappene alltid betale over ett felles lag av alle som opholdt sig her, saa den kom de sig ikke forbi. Men aldri gikk det an aa faa dem til aa erstatte sauene som blev drepte. Om vi saa hundene og kjennte dem igjen saa svartes der alltid naar vi spurte hvem sin hund det var: "Æg veit ikkje". Lappene var da ogsaa alltid sinte paa "dadsja benna" (bumannshundene). Saaledes kom engang to lapper gaaende forbi en gjeterjente der hadde en liten hund med sig. Lappen trakk kniven av sliren og kastet den tvert igjennem hunden, saa den var død med engang. Da saa senere vedkommende som eiet hunden skulde op aa ta rett paa lappen, var det selvfølgelig ingen som hadde gjort det. Da man imidlertid gikk haardt paa og vilde vite lappens navn, blev det til at "han heite fjellfinn". Det var allt man fikk rede paa. En var det som kom paa, at "det maatte ha vore fremmedfolkan dem hadde om sønda'n". Saa kroket og umulige var alltid lappene. En annen gang hadde en "dadsja benna" jaget noen reiner. Det saa noen lapper som var i nærheten. De tok sitt reinband og kastet hunden fast og drog av gaarde med den. Gjeterjenten som eiet hunden sprang straks ned og fortalte at lappene hadde tatt hunden. Man drog avgaarde for aa finne fatt paa baade lappene og hunden, men uten resultat. Noen dager efter fantes imidlertid hunden med litt liv i ennda, men med alle fire skanker avskaarne. En grusom fremferd, maa man vel si, men lappene syntes nokk det maatte saa være. En annen gang kom der to lapper og tok hunden fra en jente og drog avsted med den, og aldri saa man noe mere til den. Tiden gikk og ingen tenkte mere paa lappene og hunden. Lang tid derefter en sommer kom der en gammel olding og spurte efter henne som var gjeterjente dengang; om hun levet ennda. Da han fikk vite at hun fremdels var ilive, opsøkte han henne straks og tilstod da, at det var han som hadde tatt hunden da han var ung gut. Hunden hadde han drept og gravet ned i et myrhul. Om hun kunde tilgi ham hans store brøde. Selvfølgelig tilga hun ham. Han var da blitt omvendt, men kunde ikke faa ro i sin sjel førenn han hadde tilstaatt sin brøde og faat tilgivelse for den.

     Nu er som sagt alle lapper forflyttet herifra. Deres plass er nu øverst oppe i Tamokdalen. Jeg sitter netop og snakker med gamle Raida Elen og spør henne hvordan hun liker sig der. "Ikke godt. Det er saa lang vei aa gaa. Vi kan ikke faa komme til Tromsø med en eineste rein, for det er saa langt. Ikke kan vi klare aa leie reinen ned til Nordkjosen og slettesikke kan vi bære han ned". "Da kommer dere nu ikke til aa reise saa ofte til Tromsø som mens dere laa her" sier jeg. "Aanei, det er nu allt annerledes" sier hun. "Hadde dere lyst aa faa flytte hit som i gamle dager" spør jeg. "Ja kan du tenke" er hennes svar, "men det gaar vel ikke an" føiet hun til med ett sukk. Jeg synes redelig synd paa det gamle mennesket, der nu har vandret hertil saa mange somre og som ennda kommer, skjønt dem nu ikke faar ta reinen med lenger enn til Tamokdalen. Balsfjord er blitt en tradisjon fattigere ved et, at de svenske flyttelapper er fraflyttet Malangseidet. Her har den svenske stat hatt lærere og holdt skole for flyttelappenes barn. Her har vært svenske prester og holdt gudstjeneste, forrettet altergang og barnedaap. Allt dette er ting som var av interesse, men som nu kun blir en saga blott".

     Denne lille skildring er tatt ut fra den nyeste tid, i hvilken flyttelappenes vilkaar og levevis i visse henseender er noe forskjellig fra eldre tid. Den fremskridende "kultur", de bedre samferdselsforhold, lettere og mere lønnsom avsettning av lappenes produkter, delvis andre vaner m. h. t. kosthold m. m. har ikke vært uten merkbar innflytelse paa disse naturmenneskers levevis og fremtreden blant den fastboende befolkning. Det vilde visselig ha vært av betydelig interesse, om en skildring som denne fra de siste aar ogsaa kunde ha foreligget om de samme forhold fra riktig gammel tid.

----------------