"
TB


Gårdshistorie:
Om gårdshistorien

Gårder:
Andersdal
Bakkejord
Balsnes
Bentsjord
Berg
Bjørkenes
Bjørnslett
Botn
Brattfjell
Breivika
Brokskar
Bårdsvik
Eidjord
Ekkernes
Engvik
Erikjord
Fagerbukt
Fagerelv
Fagernes
Finland
Finnes
Finnkroken
Gjøssøy
Grindøy
Grøtfjord
Grøtnes
Gåsvær
Hanslarsanes
Havn
Hjellnes
Holmeslett
Hundbergan
Håkøy
Jamteby
Jøvik
Kaldslett
Kalvebakken
Kiberg
Kobbevågen
Kraknes
Kraksletta
Kristofferjord
Krokelv
Kvalnes
Kvitberg
Kårvik, Nord
Kårvik, Sør
Langnes
Larseng
Laukslett
Laukslett
Laukvik
Lavold
Lyfjord
Lyngøy
Marcelisminde
Marislett
Mellomjord
Melvik
Mjelde
Moldnes
Mortensnes
Movik
Musvær
Måsvik
Nordhella
Oldervik
Ramfjordnes
Risøy
Rottenby
Røsnes
Sandnes
Sandnes m. Puskevik
Sandvik
Sandvær
Skarsfjord
Skavberg
Skittenelv
Skognes
Skogvik
Skulgammen
Skulsfjord
Sletta
Snarby
Sommerlyst
Sommerset
Sparebanken
Stakkevoll
Steinbakkjord
Storelv
Storsteinbukt
Storsteinnes
Strømsbukta
Strømsgården
Svarvaren
Sørhella
Tisnes
Tommasbakken
Tommasjord
Tromsdalen
Tromsea
Tromsø prestegård
Tromvik
Tronjord
Tømmernes
Tønsnes
Tønsvik
Tønsås
Vengsvik
Vengsøy
Voldelv
Vågen
Vågnes
Vågsøy
Zakariasjord

Presentasjon:
Hvorfor
Hvordan
Hvem

Historie:
Steinalderen
Jernalderen
Vikingtiden
Middelalderen
1600-tallet
1700-tallet
1800-tallet
1900-tallet

Annet:
Kirka
Tinglag
Skoler/undervisning
Helsevesen
Kommunikasjon
Botanikk
Geologi
Kart

Kontakt:
Gjestebok
Adresser

eXTReMe Tracker
 


Tromsøysund Bygdebok

Gjøssøy/Ljøsøy

Skrevet av Karl Magnus Wilsgaard

(Dette dokumentet har jeg forsøkt videreføre slik Trygve Kiberg utformet det før han døde 1. Februar 2000. − KMW)

LJØSØY

Glimt av en øy- og slektssaga
Gjøssøy
av
Trygve Kiberg
Johannes Jensen Lysø
Johannes Jensen Lysø
1824-1911
«Ljøsøykongen»
Jensine Jensen Lysø
Jensine Jensen Lysø
1858-1949

Forord.

Mine muligheter for å skrive om Ljøsøy og min slekt der begrenser seg til hva jeg ennå husker av det min mor fortalte i min barndom, og det er nå ganske lenge siden. Jeg var på øya en uke sommeren 1934 og en dag i 1974. Men jeg har hatt god hjelp av telefonsamtaler med mine slektninger og av brev som jeg fikk av Ruth. Slektstavlene fra Karl Magnus Wilsgaard og Ivar Claudius var nyttige, og Claudius har også gitt meg Ljøsøys tidlige historie. Tilslutt har et brev fra Ole Klaudiussen hjulpet godt til.

Jeg er født i 1917 som den eldste av barna til Johanna, den yngste av barna til Johannes. Det er underlig å tenke på at min morfar var født for 175 år siden.

Historien om Ljøsøy og de 2-3 generasjonene jeg har fortalt om, er i virkeligheten et drama som kunne trenge en dikter. Jeg har bare kunnet gi noen spredte trekk. Bedre kjennskap til næringene og de lokale forhold ville også ha gitt bedre tids- og lokalkoloritt.

Jeg håper likevel at våre etterkommere kan få litt glede og kanskje litt nytte av arbeidet. En takk til alle som har bidratt og en hjertelig hilsen til alle mine slektninger nordpå. Jeg synes at jeg er blitt bedre kjent med dere.

Odda, januar 1999
Trygve Kiberg


Ljøsøy ligger like utenfor Vengsøy. Den er langstrakt, bortimot ei mil i omkrets og ligger med ryggen mot Norskehavet. Utenfor er bare noen holmer og skjær som snautt tar av for storm og sjø fra storhavet. Øya er nesten delt i to med et smalt og lavt eid mellom to fjellformasjoner. Mellom dem har vi Utsehaugen hvor karene kunne sitte og vente på seiflakene og vite når nota skulle gå. Når vestaværet er på det verste, kan sjørokket stå over eidet og mot husene som ellers står i ly for vær og vind. På innsiden er det gode havner, men også der har det hendt at fortøyninger har gitt seg for nordvesten. Det er ikke trær på øya, men etter at det i lang tid har vært slutt på dyrehold, vokser det nå bjørk og rogn. Myrene har gitt brensel og molter. Sjøfuglene har gitt dun, egg og kjøtt. Det er fiskerike banker like utenfor øya og litt lenger til havs. Det er en times roing til nærmeste nabo. Til Tromsø er det 4,5 mil.

kart

På kartet idag står det >Gjøssøy<, men navnet har gjennom tidene vært skrevet på så mange måter. I l614 heter den "Giødzøen", og i 1723 er navnet bllitt "Gisøen". Den var da øde, d.v.s. ubebodd. I l833 er det "Gjødsøe" og øya er ubebodd da også, men er nå brukt av Mons Arensen. I de følgende år er det skrevet Gjøsøe, Gisøe og Gisø, men i 1872 står det Gisø, og "Ljøsø" i parentes i skjøtet til Johannes Jensen.

I skiftet etter hans kone Anna Nicolaisdtr. i l880 står det "Johannes Jensen Gisø" men det er "Ljøsø (Gisø)" som er taksert. Så i l886 skrev lensmann Schetlein "Ljøsø", kort og godt.

Oluf Rygh mener at navnet kan være "Geitisøy" og at det kommer av mannsnavnet Geitir "ligesom Gjøssøen på Hitteren". Vår andre store stedsnavngransker, Magnus Olsen, antar at navnet kommer av det gamle norske ordet geitir som er brukt om en person "av kummerlige kår og som ikke driver ordentlig jordbruk". Derimot heter det i "Norrøn Ordbok" at Geitir er navnet på en "sjøkonge" og en jotun. De lærde er altså helt uenige om dette. Det ene kan forsåvidt være likeså godt som det annet. Rygh sier forøvrig at Ljøsøen, uttalt Jøssøy, er et temmelig alminnelig navn på øyer langs vår kyst og at 1. ledd er gno. "ljõss" som betyr lys, skinnende, blank, og at det kommer av farge i berg e.l.


Skrivemåten har altså de siste 100 år vært Ljøsøy, d.v.s. den lyse, lysende øya. Det har igrunnen en rimelig forklaring. På utsiden står havet på med skumkvite brott og den 42 m. lange Laukvikhallaren tyder på kalkganger i fjellet. På innsiden av øya er det, som Blix sier, "ei lysande strand" med kvit sand og kalkrester av koraller. Kanskje har Ole Klaudiussen, med sin lokalkunnskap, den riktige løsningen: Når man en sommerdag kommer ut Vengsøyfjorden rundt Hundneset, eller fra Grøtfjord, og sola begynner å gå ned i nordvest, kaster Vengsøytindan skygge over Vengsøy, mens Ljøsøy ligger badet i sol. På Johannes Jensens gravstein står det "Lysø". Det kalte også hans sønn Ludvig seg, og hans slekt etter ham. Jeg synes at over 100 års sikker bruk burde være nok til å slippe noen forandring, og særlig når skrivemåten «>Gjøssøy<» er grunnet på så uvisse formodninger som tilfellet er. Fra Jøssund i Sør-Trøndelag har vi det samme problemet. Øya heter Lysøy, sundet heter Lysøysundet, og fiskeriministeren derfra kalte seg Lysø.

Når det så gjelder eiendomsforholdene gjennom tidene, så er det sannsynlig at øya en gang i tiden har vært allmenning. Læren om våre øy- og sjøallmenninger er for lite utredet til å kunne vite noe bestemt om det. Det er også mulig at den har vært kirkegods til reformasjonen.

Men fra den tid synes mesteparten av landsdelen å ha vært krongods. I alle fall solgte Fredrik III i 1666 alt kronens gods i Nord-Norge for å kvitte seg med gjeldsbyrden etter krigene mot Sverige. Jorda i Troms ble solgt til holsteineren Jochum Júrgens, som solgte videre til baron Jacob de Petersen. Etter ham kom proprietær Johan Hviid, som også kjøpte alle allmenningene i Troms for 200 Rdl. Hvilke eller hva slags allmenninger som ble kjøpt, står det ikke noe om. Fra Hviid gikk landsdelen til kgl. kammerråd Hysing og derfra til regimentfeltskjær Georg Wasmuth. I l783 ble godset delt i 3 deler og Hans Andreas Moursund fikk den søndre delen med Tromsø sogn. Han betalte 2859 Rdl. for altsammen og familien Moursund satt så med det i over 100 år. De som dyrket og drev jorda, satt som leilendinger på brukene, men i l860-årene begynte familien å selge brukene, med en viss forkjøpsrett for brukerne. Likevel var det i 1880 fremdeles 223 usolgte bruk igjen. Moursundgodset må ha vært stort.

Alle disse opplysningene om eiendomsforholdene har jeg hentet fra Nils Ytrebergs "Malangen Bygdebok " (l943).

Hvor tidlig det har bodd folk på Ljøsøy, vet vi ikke. I Stokkvika har det vært spor av to gammer, og det har altså vært en samisk bosetting der engang. Det er nevnt at det har vært på 1700-tallet, men det er nok heller uvisst. Andre funn er det, såvidt jeg vet, ikke gjort. Men av undersøkelser foretatt av Ivar Claudius, vet vi adskillig om bosetningen i over 200 år fra l612. Det året og i en 30 års tid bodde det hele 3 familier der, hvorav en husmann. Øya lå så øde i de neste 30 år, men var bebodd i l66l-66. Matrikkelen l667 sier at det kan være en ku og 6 sauer der og forsvare 2 pund landskyld. Men matrikkelen sier også at øya ligger til havs og er helt uten naturressurser. I l665 kom det ny bruker og han delte øya i to bruk. Det kom også ny husmann. I årene l7l8-36 var øya på ny ubebodd. Da kom det nye folk, som var der til l758. Det året kom Ole Jensen med kone og et barn. Han fikk den vanskjebne at han ble spedalsk og døde året etter. Enken flyttet fra øya med sine to barn. Det fulgte en ny ødeperiode inntil Iver Hågensen kom i l789. Han var gift med Margrete Kieldsdtr. og de fikk to sønner, i l790 og i l792. Margrete falt ned i fjellet i l792 og slo seg ihjel. (Fotnote 1)

Iver giftet seg igjen året etter og fikk 5 barn til. Alle barna unntatt den eldste døde i ung alder. Tuberkulose, difteri og kolera kunne rive bort hele barneflokker dengang. Den eldste ville forståelig nok ikke overta øya med så mange vonde minner og øya ble igjen ubebodd i noen år. Nye folk forsøkte seg i et par år og deretter ennå en ny bygsler. En Ole Ingebretsen som bodde på øya, omkom på sjøen i l843. (Fotnote 2)

Men så i l844 ble øya bygslet av Nicolai Andersen og dermed var det omsider kommet en slekt som skulle bli værende der til våre dager. I over 200 år hadde det vært i alt 14 navngitte brukere som med sine familier hadde forsøkt seg som gårdbrukere og fiskere på Ljøsøy i kortere eller lengere tid. Ingen av dem hadde etterkommere som ville eller kunne bli på øya og det hadde vært lange ødeperioder inni mellom.

Det hadde vært karrige kår med sykdom og ulykker i tillegg til slitet. Det var nok småkårsfolks lodd i den tiden, men det synes å ha vært særlig ille her.
------

Nicolai betalte "Landskyld og Tage" med 2 2/3 Ort, "Skyds" med 1 Sp.d. og "Leding" med 8 Skilling. Han sa opp bygselen i l853 og ved bygselbrev av l5. mai l853 ble Johannes Jensen bygselmann, leilending, på Ljøsøy.. Hans kone var Anna Nicolaisdtr. og Johannes har altså overtatt bygselen etter sin svigerfar.

Bygselbrevet har følgende innledning:
" Inger Godske Moursund og Hans Andreas Moursund eiere af den søndre Deel af Tromsø Proprietæris Jordegods gjøre vitterlig at have byxlet til Johannes Jensen 2 Bpd Fiskes Landskyld og Skyld 2 Ort ll Skilling i Gaarden Giisøe Matr.No. 36 Løbe No. 69 i Hellesøe Tinglaug som Nicolai Andersen har opsagt, den anordnede Byxel er betalt, thi maa Johannes Jensen og Enke efter ham medens hun i Enkestand forbliver, bruge Jorden paa følgende Betingelser: ....."
Så kommer de vanlige betingelser om skatter og avgifter, forbud mot salg av gjødsel, høy og halm og forbud mot bortleie. 2 Bpd Fiskes landskyld tilsvarer 12 kg tørrfisk.
----------------------------

Johannes Jensen, eller Johannes Jensa som han nok het i dagligtale, var født 26/ll-l824 (fotnote 3) i Movik som uekte sønn av Jens Willum Andreassen som var gårdbruker på Stakkevollan nord for byen dengang. Han var den yngste av barna til Andreas Pettersen som var født i Bergen l766 og hadde vært styrmann. Han var gift med Ane Marie Hansdtr. f. 1762. Jens Willum var f. 1801 og var 2.g. med Elisabeth Hansdtr. f. 1803. De hadde 3 barn: Johannes f. 1824. Ane Margrete f. 1827 og Johan Martin f. 1830.

Ytreberg har i Tromsøhistorien fortalt om Johan Martin. I l870 ble han bystyrerepresentant og var da iflg. Ytreberg den første virkelige arbeider i bystyret. Året før var han medlem av en komite som skulle få i stand en "industriutstilling" og fikk selv premie for not, line og garn. I l880 var han kandidat til formannskapet og ble valgt til tross for advarsler i avisen mot "de herrer som lar seg innvelge uten å være i besiddelse av de kunnskaper som fordres til at røkte stillingen." Det ble simpelthen truet med "justisen", Ytreberg s. 681. Hans politiske medarbeider var forøvrig den radikale venstremannen Moursund, sønn av proprietærem.

Johannes, som slo seg ned ute i havgapet med kone og to sønner, må ha vært av samme støpning som broren. Han må ha vært en dyktig, foretaksom og driftig kar både på sjø og land. Det gikk godt for dem og familien vokste. De fikk visstnok ll barn, men det ser ut til at bare 8 av dem vokste opp. Barnedødeligheten var jo stor dengang.

Disse barna var mine halvonkler og -tanter. Men jeg må tilstå at jeg ikke har hatt nærmere kjennskap til noen av dem. Avstanden i tid har vært for stor og jeg har levet mitt liv på en annen kant av landet. Det må være mange etterkommere etter dem og en interessant oppgave å få nærmere greie på denne del av slekten. Noen av dem slo seg ned på Vengsøy, og da har kanskje Ivar Claudius opplysninger om dem.

Gamle Tromsøværinger vil kanskje ennå huske den yngste av sønnene, Johannes. Han drev torghandel i Tromsø.
------

I l862 hadde Johannes sett seg lei på folk som tok seg til rette på eiendommen. Han sørget for fredlysing mot ulovlig bruk ved samling av tare, egg og dun og mot jakt. Dette har altså vært en del av eiendommens inntektsgrunnlag og fredlysingen omfattet eiendommen "med tilhørende Holme". Taren var en viktig del av fóret da som seinere.
-------

Annen halvdel av l800-tallet var en økonomisk oppgangstid for hele landet med store forandringer i alle næringer. Bøndene begynte å kjøpe de bruk de hadde vært leilendinger på. For Troms kom i tillegg til de gode konjunkturer også en lang rekke uvanlig gode fiskeår. I l872 kjøpte Johannes også sitt bruk og fikk skjøte på "den Maursund tilhørende Gaardpart Gisø (Ljøsø) Matr. No. 36 Løbe No. 69 i Tromsøsundet af Skyld gl. 2 Bpd. (Bismerpund) ny 2 Ort ll Skilling med til og omliggende Holmer og Skjær, navnlig Kjøsen, Kvandholmen, Klubskjær, Langskjær, Fællesholmen m.fl. for en Kjøbesum af 160 Species". (kr. 640.-)
Til sammenligning kan nevnes at omtrent samtidig kjøpte to brødre hvert sitt bruk i Nordfjordbotn i Malangen av Moursund for 400 Spd. hver. For Ljøsøy må det ha vært tatt hensyn til den avsides beliggenheten. (fotnote 4)

Anna Cecilie døde i l875, 47 år gammel. Kanskje var hun utslitt etter mange barnefødsler og daglig ansvar og strev på gården. Johannes må ha drevet et stort fiske og hun må ha vært mye alene om familien og gårdsdriften. De hadde 4 døtre , men de yngste var 5 og 3 år gamle da moren døde og de eldste allerede gifte. (fotnote 5)

Etter godt 4 år som enkemann fant Johannes ut at han ville ha kone på gården igjen. Han begjærte skifte med sine barn og giftet seg det samme året, l880. Skiftetaksten er litt av et eventyr og vel verdt et studium. Den gir et godt bilde av driften på et slikt kombinert bruk på den tiden og fremfor alt økonomien ved fisket i disse årene.
Eiendommen ble satt til kr. 640.-, det samme som i skjøtet. Våningshuset ble verdsatt til kr. 750.-. Foruten stua var der 2 naust, 2 fjøs, 3 buer og hele 7 skjåer, tils. kr. 750.-
Det var en overveldende mengde hus, ikke minst i betraktning av at det ikke fantes skog på øya. Av båter var der en gammel fembøring kr 25,- , 2 åttringer med seil og tilbehør kr 160,-, 1 komrumsbåt kr 60,- (kobrumsbåt, halvfemterømming eller halvfjerderømming. T.K.) og 2 færinger, tilsammen kr 297,-. Bruket var altså meget godt utstyrt med båter.

Fembøring
Fembøring

Fiskeutstyret var ikke mindre omfattende. Det ble registrert 2 søkkenøter med armer, 1 dragenot, 4 seigarn, 1 gangvad (kveiteline). (Det vanket nok både rekling og rav en gang imellom. "Det beste som kan underlægges en Tand"), 1 dybsagn (juksa), hele 9 sildegarn kr 60,- og 15 klaver med line kr 26,-. Det ble ikke registrert torskegarn, men med et par tusen kroker har det vært linefiske Johannes drev. De fleste drev med linefiske og tildels med juksa på denne tiden. Verdien av fiskeutstyret til Johannes ble satt til kr. l78,-

Buskapen besto av 2 kyr kr 24,-, 1 kvige kr 24,- , 1 okse kr 20,-, 5 sauer kr 50,-, 3 geiter kr 24,- , 5 værer kr 50,-, 8 lam kr 8,- og 1 gris kr 10,-, tilsammen kr 265,-.. Det var ikke store slåtteteigene på gården og dette var etter måten et stort dyrehold. Forklaringen er at det alle dager ble hentet tang og tare i fjæra til dyra, og de fikk også mye kokt fiskeavfall. Dette var en sterkt arbeidskrevende fóring, men Ruth, datterdatter til Johannes, mener at tare og tang hjalp til å holde dyra friske. De var smått med gårdsredskaper: 2 spader, 1 skyffel, 2 økser og 1 sag, og endel verktøy kr 1,-, tilsammen kr. 4,50. Det var naturligvis ingen plog, men heller ingen ard. Har det vært noen åkerlapp, så har den vært spavendt.

Av innboet merker en seg ellers 3 rokker, som utrolig nok ble satt til kr. l,- tils. De kan jo ha vært gamle og slitte. Et par vevstoler ble satt til kr. 6,-. En kikkert var verdt kr. 12.- og et gevær kr. 4.- Det ble registrert 9 "grenner". Det var tepper av samisk vevnad med ull både i renning og innslag. De ble brukt som sengklær, og var særlig gode på fiske. Det hendte jo at de overnattet i båten.

Av interesse er også 1 bismerpund og 14 merker dun, tils. ca. 6 1/2 kg. satt til kr. 48.- Velstanden gav seg ellers utslag i 2 sølvskeier og en kommode, samt et skap kr 10,-. Det ble ikke registrert bøker av noen art, men der må sikkert ha vært oppbyggelige skrifter.

Det merkeligste av alt var likevel at Johannes hadde et bankinnskudd på kr. 8.166.- og kontanter hjemme kr. 503.- Det var en hel formue. I løpet av de 27 år Johannes hadde sittet med Ljøsøy var han altså blitt en velstandsmann, for ikke å si en meget rik mann. Han kunne ha kjøpt et dusin bruk som Ljøsøy for sine likvide midler, eller ihvertfall adskillige mer sentrale bruk. For kontantene alene kunne han ha fått to nye fembøringer.

Utloddingen gav hvert av hans 8 barn et bankinnskudd på kr. 726,. og det var en meget god start i livet dengang. Johannes beholdt sjøl bare sin boslodd enda han nok hadde krav på en arvelodd han også.

Spørsmålet er så hvordan dette var mulig. Det var naturligvis for det første en gjennomført naturalhushioldning med gårdens egne produkter av kjøtt, melk, ull, skinn, egg og dun, Fisk til daglig hadde de utenfor stuedøra. Når mannfolkene var på fiske, kunne kvinnfolkene selv ro ut på sundet og hente middagen. Mor fortalte at hun var ute og fisket sammen med sin mor, og at de stakk flyndre ute på sundet.

Foto av Knut Knutsen
Foto av Knut Knutsen.
Han var fra Odda og har etterlatt seg en uvurderlig skatt av bilder fra norsk natur og folkeliv.

Men den oppsparte kapital skyldtes utvilsomt fisket.
Asbjørn Klepp forteller i boka "Nordlandsbåter":
"Gjennomsnittsinntekten pr. fisker ble i l870 anslått til ca kr. 300-350, noe avhengig av regnemåten. 200-250 kroner var tidligere betraktet som brukbart Lofotresultat.
De gode årene fortsatte med topper på kr. 350-400 både i l875 og to år senere.
Når vi vet at en stor fembøring på denne tiden kostet rundt kr. 300.-, må vi si at inntektene var brukbare, selv etter en moderne målestokk." Bente Hartvigsen forteller i "Nessekongene" at en leiekar på denne tiden (1850) kunne regne med en lønn på omkring 17 Spd. for en vintersesong. Klepp sier videre at perioden preges av veksten i fembøringsflåten og nådde sitt høydepunkt rundt l880.

Det foreligger ingen tradisjoner i slekten om det, men en må vel gå ut fra at Johannes sjøl har vært med både på Lofoten og på Finnmarken, i hvertfall i noen utstrekning, og rimelig nok også som høvedsmann. Med det antall båter han hadde, må han også ha drevet med leiekarer og hatt sin lott som båteier. Men det kan også tenkes at det stort sett var heimefiske han drev. Det samme gjorde Hilbert langt seinere. I 1866 druknet to karer under fiske ved Fellesholmen. I hvert fall den ene var leiekar hos Johannes.
Det som først og fremst har gitt Johannes rikdommen, var kanskje sildefisket, som i l870-årene var helt eventyrlig. Det var først storsildfisket til det tok slutt i l875 og deretter feitsildfisket, som varte til l880. Johannes hadde 9 sildegarn og iflg. Asbjørn Klepp skapte sildefisket i Nordland og Troms i årene l86l-74 den rene Klondyke-stemningen. Ljøsøy lå laglig til for dette fisket og for avsetningen av fangsten. Ytreberg forteller om en kar fra Malangen som i l869 fant Ersfjord "full av sild" og fikk fangsten sin solgt i Tromsø så godt at han kunne kjøpe seg nytt, stort og kostbart notbruk.
------

Det hendte at eieren av enslige bruk ute på øyene, eller av den største gården i bygda, fikk tilnavnet "kongen". Det var nok i disse årene at Johannes ble "Ljøsøykongen", et tilnavn som siden har vært brukt om ham innen slekten, men jeg er blitt fortalt at det ble alminnelig brukt om ham. Han var da også konge i sitt rike, i kraft av sine midler og med den drift han etter båter og utstyr utvilsomt har hatt.
------

I l886 fant Johannes ut at han burde brandforsikre sine hus. Brandforsikring var blitt mer alminnelig og det ble på denne tiden opprettet flere brandtrygdelag rundtom på bygdene. Det ble foretatt brandtakstforretning også på Ljøsøy og bygningene ble oppmålt, beskrevet og taksert. Våningshuset var l3 m. langt og med et tilbygg på 6 1/2 m. I 1. etg. var det 2 stuer trukket med papp og lerret og malt. Det var nok ikke helt alminnelig. Der var 2 kjøkken. Ovenpå var det 4 rom. Fjøset var ll m. langt og det var kommet stabbur på gården 7 m. langt. Forsikringssummen av dette var nå satt til kr. 3300. Det var nok investert en del siden skiftetaksten og den nye taksten gir et inntrykk av den velstand som rådde. Stua står den dag i dag, men er blitt ombygget og påbygget av Hilbert.

Som nevnt var det ikke skog på øya og en må spørre seg hvor Johannes fikk materialene til all sin bygging. Litt av forklaringen ligger kanskje i en episode som min mor fortalte:
Det var lang vei til kirke og Ljøsøyfolkets kirkegang begrenset seg nok til de store anledninger, dåp og konfirmasjon. Men søndag holdt Johannes sin egen andakt med gårdens folk og hadde opplesing av passende tekst. En gang merket de at gubben var urolig og hele tiden skottet ut vinduet. Plutselig smelte han igjen Johann Arndts "Sand Christendom" og beordret folk ut for å berge en stor tømmerstokk som lå på rek ute på sundet. Det var kanskje en "russeplank". Trelast var en viktig del av pomorhandelen og det hendte nok at en del av dekkslasten gikk overbord i styggevær. Fra tømmerfløtingen i de store russiske elvene som løper ut i Nordishavet var det også rikelig med stokker som var kommet på rek. Ljøsøy lå laglig til i leia og det blir fortalt at ennå et par generasjoner seinere var rekved en fast del av vedforsyningen. Navnet Stokkvika forteller sitt.
------------

De to eldste døtrene hadde giftet seg og sønnene hadde også funnet sitt eget. Johannes måtte ha kone på gården. Det ble Jensine Danielsdtr. fra Seihola på Ytre Kibergnes. Hun var født i l858 og altså hele 34 år yngre enn Johannes. Hennes slektshistorie er interessant, men det er en annen historie. (fotnote 6)

Det går en fortelling i familien om at Johannes skal ha vært fadder for Jensine og at han ved den anledning skal ha sagt noe om at "her ser dere andrekjerringa mi". Det er i tilfelle gått troll i ord. De giftet seg i byen og jeg har et bryllupsbilde av dem . Bruden ser sammenbitt og lite glad ut over å skulle gifte seg med denne haIvgamle, stuttvokste karen fra utskjærene, som attpåtil hadde en skokk med unger, hvorav 3 mindreårige og en ufør sønn hjemme.
I løpet av 10 år fikk de 5 barn som vokste opp: Hilda, Jens Aldor, Helga, Ludvig og Johanna, min mor.

Hilda ble gift med fiskeren Bernt Hansen.

Jens Aldor
Jens Aldor

Jens Aldor ble gift med Inga Hoel og kjøpte seg et bruk på Stakkevollan nord for byen av en halvbror som hadde vært i Amerika og kommet hjem igjen. Det er stor slekt etter dem. Ludvig ble marineoffiser og bosatte seg i marinebasen Horten. Han hadde trolig tatt befalskolen.

Ludvig
Ludvig

Hans kone var født Alvilde Åserød og de fikk 3 sønner. I noen år var han en meget avholdt sjef på skoleskip. Hans sønn fortalte med beundring om hvor flink faren var til å seile. Under krigen var han i flere år internert i Tyskland sammen med andre offiserer. Han kalte seg alltid Lysø.

Johanna
Johanna

Johanna giftet seg med Karl Johansen fra Kibergnes, sønn av gårdbruker, fisker og tømmermann Johan Adrian Hansen. Mine foreldre kom til det nye industristedet Odda og det var ingen lett oppgave for dem å tilpasse seg en ny landsdel, ny natur og nye forhold. Jensine besøkte sin datter i Odda i 1916. De var ute og gikk tur om kvelden og så smelteovnene som kastet sitt blafrende skjær langt opp over liene. Jensine grøsset ved synet av de svarte skikkelsene med sine stakespett rundt ovnene. -"Det er som i Åbenbaringen". sa hun. Hun syntes synd på sin datter som skulle bo slik mellom høye, trange fjell uten å kunne se sjøen.
--------------

Tilbake til Ljøsøy, hvor livet gikk sin gang. Det var aldri ensomt på øya, sa min mor. Det var alltid nok av dagens gjøremål med gårdens drift og husholdningen. Det var heller ikke så langt fra folk at det ikke kom noen innom av og til. Leiefolk var der også. Det var riktignok en lang dags roing til byen, men der hadde de slekt og de tok nok en bytur når det høvde slik. Jeg har et fotografi av søstrene Helga og Johanna på bytur ca. l9l0 sammen med 3 venninner (kusiner?). Det er 5 flotte og meget motebevisste unge damer, som med sine hatter etter dagens mote ikke gjør skam på Nordens Paris. Et annet bilde av de to søstrene viser også at de aldeles ikke kom fra verdens ende.

Johanna og Helga
Johanna og Helga

Johannes døde i l9ll, 87 år gammel, etter en lang arbeidsdag og sikkert et strevsomt liv. Han hadde forsørget to store barneflokker og forvaltet sitt pund vel. Men han må også i usedvanlig grad ha vært rett mann på rett sted til rett tid. Det er en meget stor slekt etter ham, spredt over hele landet, men mest i Troms, som rimelig er.

Det ble datteren Helga som kom til å føre slekten på Ljøsøy videre. Hun giftet seg meget tidlig med Anton Hansen og fikk datteren Alfhild i l907. Anton døde samme året etter en ulykke under fiske utenfor Fellesholmen. Han ble trukket ned med en not og ble syk av det, sannsynligvis av sjøvann i lungene. Helga ble enke med et barn bare l9 år gammel. Hun giftet seg igjen 4 år etter med sin fetter Hilbert Johansen fra Kibergnes. (fotnote 7)

Hilbert var sønn av Juliane og Johan Adrian Hansen på Kibergnes.

Juliane Hansen Johan Adrian Hansen
Juliane Hansen 1862-1947 og Johan Adrian Hansen 1851-1920

Han var som nevnt gårdbruker, fisker og tømmermann, og hadde som tømmermann vært et år på Svalbard i yngre dager. I en arbeidsulykke hadde han mistet et øye. Han Gammel-Cedolf på Trondjord har fortalt et karakteristisk trekk: Johan Adrian var med som mannskap på skøyta til Cedolf på Finnmarken vinteren 1911. På heimvegen fikk de kuling. De førte seil og det gikk ei line i mastetoppen. Johan Adrian sparket av seg støvlene og klatret opp i masta med line i tennene og fikk den gjennom blokka. Han var da nærmere 60 år.
Den 10 desember 1920 hadde han og den 19 år gamle sønnen Harald vært med sildegarn på Kifjorden. De fikk uvær på seg på hjemveien og ut for Seihola brotna en tollepinne. (fotnote 8)

De mistet styringen og ei rosse hev stavnbåten rundt. Johan Adrian greidde å hjelpe sønnen opp på hvelvet før han ble borte i mørket - i rokk og grov sjø. Han ble funnet av datteren til Hans i flomålet i Seiholkjeila neste dag. Han ble 68 år.
Hilberts mor, Juliane, var søster av Jensine, se fotnote 5 .

Familien hadde mange sorger. To småjenter døde av difteri og ble lagt i samme grav. En voksen sønn ble tatt av tuberkulosen.

Hilbert og Helga
Hilbert og Helga


Helga og Hilbert fikk 9 barn i de neste 15 årene. Det var Janna l9l2, Edith 1914, Henry 1915, Jan l9l8, Valter l921, Roald l923, Åse l925 og tilslutt Ruth l927. En pike døde som spebarn. Alfhild var der fra før.

Hilbert fikk skjøte på eiendommen i l9l6. Ifølge grunnboken betalte han kr. 2800,- for bruket, og naturligvis kår til Jensine. Det ble mange munner å mette. Hilbert skaffet seg motorbåt og det ble iallfall slutt på slitet ved årene. I l925 kjøpte han sammen med broren Harald på Kibergnes fiskekutteren "Brødrene". Den var på 39 fot og måtte ha 6-7 mann fullt bemannet på fiske. Harald ble senere utløst.

Brødrene
«Brødrene» en sommersøndag.

Hilbert var på sjøen for det meste, på Lofoten om vinteren og deretter ut for Ljøsøy. Om vinteren var det Finnmarken, sommer og høst var det flyndretrål og snurrevad. Han fant tidlig ut at det var lønnsomt med flyndretråling på bankene like utenfor øya. Han var også en myndig høvedsmann. - "Ingen kortstokk ombord i "Brødrene", nei" forteller Roald.

Men l920- og l930 årene var dårlige tider for fiskerne. Det var en nesten kontinuerlig krise med bortimot katastrofe enkelte år. Prisene ble presset til en brøkdel av det de hadde vært inntil det omsider i 1934 ble fastsatt minstepris for torsken med 12 øre pr. kg. Etterhvert ble også fiskerne bedre organisert. Omstruktureringen i fiskerinæringen gikk sin gang med større enheter, mer kapital og internasjonal konkurranse. Det var ikke enkelt å greie seg. Mange ganger var det sikkert jordbruket som berget dem. Første i slutten av 30-åra begynte det å bli bedre.

Året l929 ble et tungt år. Helga ble syk og døde. Det er vanskelig å forestille seg hvilken ulykke dette var for mann og barn, for hele det vesle øysamfunnet. Jeg vet for lite om dette, og skal ikke forsøke å skildre det. Alfhild var blitt 21 år og de andre søsknene var i alderen fra 2 til l7 år. De var øyboere og var henvist til seg selv. De måtte greie seg uten det sosiale nettverk og det støtteapparat som et tettere samfunn kunne ha gitt dem. Hilbert var lange tider på fiske og måtte stole på at de unge jentene greiet brasene med husholdningen, gårdens drift, barnestell og det hele. Det ble Alfhild og Janna som var de eldste og som i første rekke måtte ta støyten. Jensine kunne nok bistå med råd og hjelp, men hun var jo blitt 71 år. Alfhild var et "dugandes kvinnfolk" , sier Ruth. Hun pleiet å si til sine yngre søsken at det de ikke kunne, det måtte de lære, og det var stort sett hun som hadde kommandoen. Ruth husker med glede hvor fine hun og Åse var til konfirmasjonen under krigen med nye kåper av tøy som Alfhild hadde vevet. Jeg har inntrykk av at minnet om Alfhild står i et eget lys hos alle som sto henne nær og som ble kjent med henne. Hun giftet seg i 1942, men fikk ingen barn selv. Hun døde i 1959. Det var ikke til å unngå at familien måtte deles en tid etter Helgas død. Den 7 år gamle Valter kom til sin tante Hilda i noen måneder, og Roald, 5 år, kom til farmor på Kibergnes i et halvt års tid.

Jeg var gjest på øya en ukes tid sammen med mine foreldre sommeren l934. Det var sommersol og strålende vær. Vi var ute med "Brødrene" på flyndretråling noen timer sammen med Hilbert, Henry og Jan. Bernt til Hilda var også med. Fangsten var for liten til å gå til byen med, men vi spiste flyndre ombord på dekk i midnattsol og blikkstilt hav. Jeg var med mine fettere og seilte ute på sundet og jeg var med å krøke skarv. Det siste var en matnyttig, men heller brutal sport. Jeg badet sammen med mine fettere i en grunn vik, og konstaterte at de kunne svømme.

Jeg husker min mormor Jensine med rive ute på bøen, en rank skikkelse med et godt ansikt og en rolig og vennlig stemme. Hun var 76 år dengang.

Dette var solskinnsbilder. Hverdagen var noe helt annet.

Det var hele tiden arbeide som skulle gjøres. Der var hverken strøm eller innlagt vann. Tidlig måtte de i fjøset, gi dyra mat og drikke og gjøre reint. De måtte lære seg å melke kyr og geiter. Tyngst var det å bære vann fra brønn langt fra fjøs og stue. Fiskeavfall skulle kokes og det hørte til dagens gjøremål å gå i fjæra og skjære tang og bære den i sekker til fjøset sålenge dyra sto inne. Det var særlig om å gjøre i vårknipa, og det var et vått, kaldt og tungt arbeide. Det var ingen liten buskap å stelle: 4 kyr, 1 okse, 1 kvige, l8 geiter med kje, 22 sauer og 40 lam kunne det være. Høyonna var tungvindt. Det var steder hvor de måtte ta gresset i nøter og sende utfor i sjøen. På enkelte utslåtter har nå minken jaket bort fuglene som gjødslet, og det er ikke nevneverdig gress igjen. Hus og husholdning krevde sitt. De var 9 mennesker til bords hver dag og når mannfolkene var hjemme kunne de være opptil l6-l8 mennesker å koke til og vaske opp etter. Jentene måtte tidlig lære seg til og være med i arbeidet både inne og ute.

I "Norges Kulturhistorie" har Brit Berggren et kapitel om "Kystens kvinner - kystens bønder" og sier tilslutt: "Kvinnene har vært alene om de daglige oppgavene med hus- og gårdsstell. Mennene har, i den utstrekning de har kunnet være tilstede, hjulpet til i onnene......

Det er kvinnene som har vært de egentlige gårdbrukerne langs hele kysten." Det var slik det var på Ljøsøy også. Forskjellen var at her var det ganske unge jenter som sto for det meste av arbeidet og ansvaret. «I beretningen om kystkulturen fortjener kvinnene en hedersplass for det tunge hverdagsslitet de utførte», sier Svein Molaug i sitt verk «Vår gamle kystkultur».

Skolegangen var et kapitel for seg. De måtte allerede som 7-åringer til Vengsøy og bo hos mer og mindre fremmede 2-3 uker om gangen. De måtte utstyres for det og ble sendt hjemmefra med brød og pålegg. Varm mat fikk de hos vertsfolket. Skoleveien var 2 timers roing i all slags vær og helt enkelt var det heller ikke alltid å bli opptatt i en sluttet kameratflokk. De lengtet ofte hjem igjen og til å få ei fersk brødskive, forteller Ruth. (fotnote 9)

Guttene måtte tidlig være med på fiske. Roald forteller at han var 15 år da han første gang var en måneds tid på flyndretråling, og etter at de eldre brødrene var reist til sjøs, måtte han såvidt 16 år gammel være motormann ombord i kutteren, med ansvar for drift og stell av motoren.

Årene gikk og de eldste sønnene ville ikke bare gå hjemme og være med faren. De hadde sin tilknytning til sjøen og dro til sjøs. Krigen kom og Henry og Jan ble krigsseilere begge to . Henry kom hjem igjen etter krigen sammen med sin engelske kone, men som krigsseilere flest fortalte han lite om sine opplevelser. Han hadde vært kanonér ombord og vært med på å senke en tysk ubåt. Etter krigen var han på land i noen år, men reiste ut igjen i 1960 og var sjømann i flere år.

Jan gikk ned med tankbåten "Norvik" 23/1-43 under fiendtlig angrep. Han hadde da seilt med flere tankbåter i den mest nerveslitende tjeneste som kan tenkes. En tankbåt var under krigen en flytende bombe.

Jan
Jan


Valter tjenestegjorde ombord i panserskipet "Eidsvold" da krigen kom, men ble reddet av "røde hunder". Den 8. april ble de syke sendt i land. Neste morgen ble skipet senket med hele besetningen. Familien var sikker på at han var omkommet og det gikk flere uker før Narvik var befridd og han kunne få gitt beskjed om at han var i live. Valter ble likevel sjømann, tok styrmannseksamen og seilte i utenriksfart. De siste årene var han skipper på en ferge i Oslofjorden.

Den yngste, Roald, ble også sjømann og seilte ute i 15 års tid, før han fant seg et yrke på land.

De tre eldste døtrene giftet seg under krigen og slo seg ned hver på sin kant. Selv Jensine dro til byen og var der en tid. Hilbert og Roald måtte ut på fiske om de skulle beholde båten. Hilbert måtte flere ganger overbevise tyskerne om at det ikke gikk an å leve på ei øy uten båt.

Det hendte at Åse og Ruth var alene i lange perioder. Vinteren l944, under krigen, var de to jentene, l8 og l6 år gamle, alene fra først i januar til påske, mens Hilbert og Roald var på Lofoten. En uke før påske foreslo Ruth at de kunne ta en tur til Vengsøy, men Åse mente at hadde de greiet seg så lenge aleine, kunne de vente til karene kom hjem om en uke.

Det ble etterhvert klart at ingen av barna ville eller kunne slå seg ned på Ljøsøy og i l948 hadde Hilbert fått nok og ville kvitte seg med eiendommen. Han, og barna, hadde kjempet en lang kamp mot utviklingen, i motgang og sorg og savn. Familien hadde betalt en høy pris for å ha vært øyboere og for sin tilknytning til sjøen.

Han ønsket heller ikke at noen av barna skulle forstsette på øya, og han solgte hele eiendommen uten å rådføre seg med dem. Døtrene var gift og etablert på hver sin kant, og av sønnene var bare Roald igjen som kunne tenkes å overta, og han var enslig. Det endte med at Henry tok eiendommen igjen på odel. Roald skulle drive og forsøkte seg som gårdbruker og fisker i årene 1950-53.

I denne vanskelige tiden ble det selvsagt spørsmål om hvor det skulle bli av Jensine, som nå var blitt 90 år, og naturligvis ikke kunne bli igjen på øya. Hun kom til sin yngste datter i Odda og fikk pleie og omsorg der, men sjelen ble igjen på Ljøsøy. Der hadde hun i nesten 68 år levet sitt liv og hadde hatt sitt virke og sin gang i det landskap som var hennes eget. Der hadde hun vært "mor" for tre generasjoner og hadde mye å minnes når hun på sine gamle dager på Ljøsøy satt ved rokken og spant ullen fra sine tre kårsauer og lam, og strikket votter som hun solgte til fiskerne.

Hun døde i april l949 og er begravet i Odda. På forsommeren er graven dekket av et teppe av lysende kvite blomster. På gravsteinen står 1. linje av Davids 23. salme: "Herren er min hyrde."
Det var nok den som hadde vært hennes trøst og ledetråd gjennom livet.
---------------------------

Roald bodde for det meste aleine på øya, og det ble i lengden for tungt og for ensomt. I de følgende årene etter 1953 var det ingen som bodde fast der. Men Janna hadde lagt ned så mye av seg selv, og var knyttet til øya "med dei finaste band", for igjen å sitere Blix. Hun og Kaspar overtok eiendommen i l957 etter lange overveielser. Det var ingen lett avgjørelse å ta. De måtte forlate det bureisingsbruket hun og Kaspar hadde strevet med i Laukvika i mange år. Der hadde de ryddet jord og bygget våningshus og fjøs. Kaspar hadde lagt ned sine beste år på bruket, og så nok etterhvert fram til noen lettere år. På Ljøsøy var det sikker mye å ta igjen både på hus og jord.

De flyttet ut til øya med sine 5 barn i alderen 3 - 12 år. De drev jordbruk som før med 3 kyr, omlag 15 sauer og 30 talls geiter. Gårdsdriften var i det vesentlige som før, uten innlagt vann og elektrisk strøm. De kunne nå levere melken daglig. Kaspar drev fiske på "heimsjyen" med motorbåt, og hadde de første årene også hendene fulle med arbeide på husene. Skolegangen var som for to generasjoner siden: 2 uker skole på Vengsøy og 2 uker hjemme, privat innkvartering med varm mat. "Det vart mange tåra for småjentene".

Janna døde i l969 og ble begravd på Gåsvær under stor deltagelse. Kaspar, som var blitt 67 år, flyttet til Vengsøy, hvor han døde i 1974. Dermed var det slutt på all drift på øya.

Janna og Kaspar
Janna og Kaspar

Idag er det Ole Klaudiussen, sønn til Janna og Kaspar, som er eier av øya. Han er sjef for en fiskeribedrift i Vardø og har lang vei til øyriket sitt. Men det er tatt vel vare på det som er der og endel forbedringer er foretatt. Men han har lagt vinn på å bevare miljøet så godt som mulig. Hilbert, og siden Kaspar, hadde gjort store forandringer, men Ole sier at tunet, våningshuset, fjøset og naustet må være noe av det mest opprinnelige som fins på «yttersia» fra 1930-tallet. Hans fire søstre har etter mye strev med myndighetene, fått hver sin hyttetomt, og de har bygget et par hytter. «Vår kjære Ljøsøy», skriver Eli til meg.

Ljøsøy
Ljøsøy i dag

"Det er som om Svartedauden har herja strendene", sa min onkel Harald på Kibergnes til meg allerede i l974. Han var oppgitt over alle de forlatte brukene. (fotnote 10)

Det moderne menneskes krav til komfort og hjelpemidler kunne ikke tilfredsstilles der ute på utpostene, heller ikke rimelige krav til velferd. Det måtte gå som det gikk.

Sommeren 1999 var det et tredagers slektstreff på Ljøsøy for etterkommerne til Helga og Hilbert. Det samlet over 70 deltakere.

Ljøsøy har nok hatt noenlunde den samme utvikling som tusener av andre bruk langs vår kyst, - kanskje ikke helt typisk, men i hvertfall med den samme skjebne. De menneskene som var der, deres arbeide og slit. deres bragder og liv, fortjener å bli husket. Øya er idag forlatt som bosted og næringsvei, men historiens hjul dreier alltid videre og utviklingen går sin gang. Kysten og havet er nå våre største ressurser og før eller siden vil det igjen være bofaste folk på Ljøsøy.
-------------------------

Slekten på Ljøsøy

1. Nicolai Andersen, bygselmann 1844. g. Marta
Barn:
Anna Cecilie 1828-1876

2. Johannes Jensen (Lysø) 1824 (1822) - 1911. g. Anna Cecilie
Barn:
1. Hans f. 1846, ikke nevnt i skiftet eller hos Claudius.
2. Johan Edvard f. 1850. g. Kristine Hansdtr. Skulsfjord
3. Marta Andrea f. 1852 g. Lorents Rikardsen
4. Søren f. 1855 g. Lovise Jørgensdtr., Karlsøy
5. Jens Anton f.1858 ikke nevnt i skiftet.
6. Paul f. 1860 ufør (multiple sklerose?)
7. Jensine f. 1863 g. Hans Jensen, Skipsfjord (Justine?)
8. Johannes f. 1867 g. Helmine Eliasdtr.
9. Kristine Rikarda f. 1869
10. Alette Antone f. 1873 g. Bernt Lindrupsen, Tromvika.

Johannes g. 2. gang Jensine Nikoline f. 1858, Kibergnes.
Barn:
11. Hilda f. 1881, g. Bernt Hansen
12. Jens Aldor, f. 1883, g. Inga Hoel, Stakkevollen.
13. Helga 1888 - 1929, g. Hilbert Johansen, Kibergnes.
14. Ludvig, 1890-1959, g. Alvilde Åserød, Horten
15. Johanna, 1892 - 1960, g. Karl Johansen fra Kibergnes.

3. Helga g. Anton Hansen d. 1907
Barn: 1. Alfhild f. 1907

g. 2 g. Hilbert Johansen 1887 - 1959
Barn:
2. Janna 1912 - 1969, g. Kaspar Klaudiussen 1902 - 74
3. Edith, f. 1914 g. Hilmar Bjørvik f. 1900
4. Henry Magnus f. 1915 g. Christine Baxstedt.
5. Jan 1918 - 43
6. Valter Evald f. 1921 g. Åse Terese Evensen
7. Roald Bernhardt f. 1923 g. Mary Nilsen
8. Åse Louise f. 1925 g. Johannes Hansen f. 1917.
9. Ruth Synnøve f. 1927, g. Nils Karlsen f. 1922

4. Janna Andrea Elise g. Kaspar Halvdan Klaudiussen
Barn:
1. Helga f. 1944 g. Kjell Hansen f. 1941.
2. Eli f. 1946 g. Trygve Berg f. 1949
3. Ole f. 1949 g. Else Kildal f. 1951
4. Kari Janne f. 1951 g. Noralf Jensen f. 1947
5. Alfhild f. 1954

Ole Klaudiussen er idag eier av Ljøsøy
.
--------

Ivar Claudius, Tjøme, har gransket Ljøsøys tidlige historie, og har også anetavler for Johannes og Jensine Jensen Lysø.

Karl Magnus Wilsgaard, Hølbekken 206, Bergen, dattersønn av Jens Aldor 2, 12, har meget fullstendige lister over etterkommerne.

Kirkegård ved havet.

Gravsten

Juliane og Johan Adrians gravsted på Gåsvær.
«Her ligg dei grav i grav
frå hei og ned i hav
som stridde so.»


[Fotnote 1]

Iflg. sagnet falt hun utfor i Håkalia mens hun var på leiting etter gjeitene. Fra Håkalia kan en se inn i Huldafjøsen, ei hole hvor gjeitene ofte søkte ly. Sagnet sier at huldra av og til kom og melket gjeitene der og det kan vel være at navnet egentlig var «Huldrefjøsen». Margrete gikk utfor i mørket og ble funnet av mannen neste dag. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 2]

Som nevnt har jeg disse opplysningene fra Ivar Claudius, Nes i Ådal. Han har gått til kildene og sitter med slektsregister for ytre Kvaløya. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 3]

Fødselsåret til Johannes er en liten gåte. Iflg. kirkebøkene skal han være født i l824. men det står vitterlig 1822 på gravsteinen på Gåsvær. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 4]

Min kones morfar kjøpte det samme året . l872, sitt leilendingsbruk Prestegård i Odda for 600 Rdl. Det var et middels bruk på ca. 40 da. mager jord med endel utmark og stølsrett, men det lå midt i bygda. Også det bruket hadde gjennom hele 1700-tallet hatt 12 forskjellige brukere som ikke ble værende der. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 5]

Den yngste, Alette Antone, ble siden gift med Bernt Lindrupsen fra Tromvik. Den samme Bernt var i 1894 med den 44 fot store fembøringen "Skjoldmøen" som i forrykende vær seilte fra Tanahorn til Tromsø på 28 timer. Det gir en gjennomsnittsfart på 8,7 knop. Det var rekordseilas og det ville ha gått enda fortere om ikke "rakketrossa" hadde røket utenfor Langsundet. (......tilbake til teksten1.gang) (......tilbake til teksten)2.gang

[Fotnote 6]

Det dreier seg om innvandrere fra Danmark og Tyskland. De kom til landet på l500-tallet og fikk borgerbrev, d.v.s. rett til å drive handel og håndverk. Noen av dem, eller deres etterkommere, slo seg ned i "fiskelejerne" nordpå og enkelte har spillet en betydelig rolle i norsk nærings- og samfunnsliv. I vårt tilfelle er navnene bl.a. Hofnagel, Heggelund og Lorck. Mor til søstrene Jensine og Juliane var født Heggelund. Denne grenen kan føres tilbake til rådmenn og borgermester i Viborg i Danmark på l500-tallet. Verden er av og til liten: Min kone har en slektslinje tilbake til Peder Trane, rådmann i Viborg ca. 1500. Kanskje har de sittet sammen ved det samme rådmannsbordet i Viborg. Heggelund var et handelsdynasti i Nord-Troms. Tre brødre var "Nessekonger" på h.h.v. Hansnes, Helgøy og i Grundfjord. Fetteren Christen Heggelund (1662-94), Skjervøykongen, var den største av dem. Vår linje går tilbake til handelsmann og jekteskipper Søren Mortensen Heggelund (født 1640) i Nord Grund Fjord. Etterhvert som bykjøpmennene i den nye byen Tromsø overtok handel og eksport, gikk det ut med disse handelshusene. (Kilde: Håvard Dahl Bratrein i "Nessekongene i Nord-Troms") En Lorch var den store handelsmann i Stor-Vågan. En Hofnagel grunnla Herrebøe Fajanse. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 7]

En historie som med munterhet er bevart i familien forteller at Hilbert lille julaften 1911 kom på at han ville hente juleposten i Finnvika. Han kom ikke hjem før 4. nyttårsdag. Det viste seg at han hadde vært på frierferd til Ljøsøy. Morbroren «Hans i Seihola» hadde observert en båt som ble rodd med seilet oppe i snykovet, og den hadde ikke retning Finnvika. Etterhvert ble det klart hvor han hadde tatt vegen. Hilbert var en friskus og en staselig kar og sin mors øyensten, men han skjønte at han hadde gått for langt denne gang, og hadde med seg både geitost, gomme og lefse fra Ljøsøy for å søke å blidgjøre sin meget myndige mor. For sikkerhets skyld hadde han også hyret seg til Lofoten med eldste halvbror til Helga, han Johan Edvart på Vengsøy, som kom og hentet ham samme dag. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 8]

En annen versjon sier at de seilte på fluen i kjeila. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 9]

Det er nesten pinlig å sammenligne med min egen skolegang i l920-årene: 5 min. å gå til nytt skolebygg med spesialrom, gymnastikksal, skolebibliotek, svømmebasseng. Vi bodde tross alt i det samme landet. (......tilbake til teksten)

[Fotnote 10]

Harald fortalte at han en sommerkveld hadde sittet sammen med forfatteren Lars Berg på en haug utenfor gården på Kibergnes og pratet. Lars Berg foreslo at nå synger vi "Fagert er landet". "Og det gjorde vi", sa Harald. (......tilbake til teksten)

© Karl Magnus Wilsgaard 2002


Tromsøysund bygdebok - et dugnadsprosjekt på Internett
Besøkere online:   ¦   Besøkere i dag: